Etter disse hendelsene og denne trofasthet kom Assyrerkongen Sanherib. Han dro inn i Juda, slo leir mot de befestede byene og bestemte seg for å bryte dem opp og innta dem.

Hiskia så at Sanherib var kommet, og at hans mål var å føre krig mot Jerusalem.

Han rådførte seg med sine ledere og krigere om å stenge igjen vannet fra kildene som var utenfor byen, og de hjalp ham.

Det samlet seg en stor skare, og de stengte alle kildene og bekken som rant gjennom landet. De sa: «Hvorfor skal Assyrerkongene komme og finne rikelig med vann?»

Han styrket seg, bygde opp hele muren som var brutt ned, reiste den med tårn, og utenfor den bygde han en annen mur. Han forsterket Millo i Davidsbyen og laget våpen og skjold i mengder.

Han satte krigsherrer over folket, samlet dem til seg på plassen ved byporten og talte oppmuntrende til dem:

«Vær sterke og modige! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av Assyrerkongen og hele den store hopen som er med ham. For det er flere med oss enn med ham.

Hos ham er bare menneskelig styrke, men hos oss er Herren vår Gud; han vil hjelpe oss og føre våre kriger.» Og folket stolte på ordene til Hiskia, Judas konge.

Etter dette sendte Assyrerkongen Sanherib sine tjenere til Jerusalem mens han selv lå ved Lakisj, og hele hans hærstyrke var med ham, mot Hiskia, Judas konge, og mot hele Juda som var i Jerusalem, og de sa:

«Så sier Assyrerkongen Sanherib: Hva er det dere stoler på, siden dere blir sittende under beleiring i Jerusalem?

Er det ikke Hiskia som forleder dere, så dere overgir dere til å dø av sult og tørst, når han sier: Herren vår Gud skal redde oss fra Assyrerkongens hånd?

Er det ikke han, Hiskia, som har fjernet hans offerhauger og hans altere og sagt til Juda og Jerusalem: ‘Foran ett eneste alter skal dere tilbe, og på det skal dere brenne røkelse’?

Vet dere ikke hva jeg og fedrene mine har gjort med alle folkeslagene i landene? Har gudene til folkeslagene i landene vært i stand til å redde sitt land fra min hånd?

Hvem blant alle gudene til disse folkene som fedrene mine har ødelagt, kunne redde sitt folk fra min hånd, så skulle da deres Gud kunne redde dere fra min hånd?

Så nå: La ikke Hiskia bedra dere og lokke dere på denne måten, og tro ham ikke! For ingen gud hos noe folk eller rike har kunnet redde sitt folk fra min hånd og fra mine fedres hånd; enda mindre skal deres Gud redde dere fra min hånd.»

Og hans tjenere fortsatte å tale mot Herren Gud og mot hans tjener Hiskia.

Han skrev også brev for å håne Herren, Israels Gud, og sa mot ham: «Som folkenes guder i landene ikke har reddet sitt folk fra min hånd, slik skal heller ikke Hiskias Gud redde sitt folk fra min hånd.»

De ropte med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen.

De talte om Jerusalems Gud som om gudene til folkene på jorden, et verk av menneskehender.

Kongen Hiskia og profeten Jesaja, sønn av Amos, ba for dette og ropte til himmelen.

Da sendte Herren en engel som utryddet alle tapre krigere og ledere og høvdinger i leiren til Assyrerkongen. Han måtte vende tilbake til sitt land med skam i ansiktet. Da han kom inn i sin Guds hus, var det noen av hans egne sønner som felte ham med sverd der.

Slik frelste Herren Hiskia og Jerusalems innbyggere fra Assyrerkongen Sanherib og fra alle andre, og han gav dem ro på alle kanter.

Mange kom med gaver til Herren i Jerusalem og med kostbare gaver til Hiskia, kongen i Juda. Etter dette ble han høyt ansett i øynene til alle folkeslagene.

I de dagene ble Hiskia dødelig syk. Han ba til Herren, og han svarte ham og ga ham et tegn.

Men Hiskia gjengjeldte ikke etter den velgjerning han hadde fått, for hjertet hans ble hovmodig. Derfor kom det vrede over ham og over Juda og Jerusalem.

Men Hiskia ydmyket seg for sitt hovmod i hjertet, han og innbyggerne i Jerusalem, og Herrens vrede kom ikke over dem i Hiskias dager.

Hiskia fikk stor rikdom og ære. Han gjorde seg forråd for sølv og gull, for edle steiner, for krydder, for skjold og for alle slags kostbare gjenstander.

Han hadde også forrådshus for avlingen av korn, ny vin og olje, og staller for alt slags småfe og storfe, og innhegninger for hjorder.

Han bygde byer og hadde mengder av småfe og storfe, for Gud hadde gitt ham stor rikdom.

Det var også Hiskia som stengte utløpet av den øvre Gihon-kilden og ledet vannet rett ned vestover til Davidsbyen. Hiskia lyktes i alt han tok seg til.

Men da utsendingene fra Babylons fyrster ble sendt til ham for å spørre om tegnet som hadde hendt i landet, forlot Gud ham for å prøve ham og kjenne alt som var i hans hjerte.

Det som ellers er å fortelle om Hiskia og hans fromme gjerninger, se, det er skrevet i profeten Jesajas, sønn av Amos, syn, i boken om kongene i Juda og Israel.

Hiskia gikk bort og ble lagt til sine fedre. De begravde ham på skråningen ved gravene til Davids sønner. Hele Juda og Jerusalems innbyggere viste ham ære da han døde. Hans sønn Manasse ble konge etter ham.