Mens de talte til folket, kom prestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne bort til dem.

De var sterkt opprørte over at de underviste folket og forkynte i Jesus oppstandelsen fra de døde.

De la hendene på dem og satte dem i varetekt til neste dag, for det var allerede kveld.

Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til tro, og tallet på menn ble omkring fem tusen.

Dagen etter samlet rådsherrene, de eldste og de skriftlærde seg i Jerusalem,

sammen med Annas, ypperstepresten, og Kaifas, Johannes og Aleksander, og alle som var av yppersteprestelig slekt.

De førte dem fram og stilte dem midt i forsamlingen og forhørte dem: Ved hvilken kraft eller i hvilket navn har dere gjort dette?

Da sa Peter, fylt av Den hellige ånd: Rådsherrer for folket og Israels eldste,

når vi i dag blir avhørt for en velgjerning mot et sykt menneske, og hvordan han er blitt helbredet,

så skal dere alle og hele Israels folk vite: Det er ved navnet til Jesus Kristus fra Nasaret, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde—ved ham står denne mannen frisk foran dere.

Han er steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnesteinen.

Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.

Da de så frimodigheten hos Peter og Johannes og skjønte at de var ulærde og lekmenn, undret de seg. De kjente dem også igjen som noen som hadde vært sammen med Jesus.

Men da de så mannen som var blitt helbredet, stå sammen med dem, kunne de ikke si noe imot.

De befalte dem å gå ut av rådet og drøftet saken seg imellom,

og sa: Hva skal vi gjøre med disse menneskene? For det er klart for alle som bor i Jerusalem at det har skjedd et tydelig tegn ved dem, og vi kan ikke nekte det.

Men for at det ikke skal spre seg mer blant folket, la oss true dem strengt på at de ikke lenger skal tale til noen i dette navnet.

De kalte dem inn og påla dem strengt at de overhodet ikke måtte tale eller lære i Jesu navn.

Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud.

For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.

De truet dem ytterligere og lot dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket; alle priste nemlig Gud for det som hadde hendt.

For den mannen som dette helbredelsestegnet var skjedd med, var over førti år gammel.

Da de var blitt løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.

Da de hørte det, løftet de samstemt sin røst til Gud og sa: Herre, du som er Gud, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,

du som talte ved din tjener Davids munn: Hvorfor raste hedningene, og hvorfor la folkene tomme planer?

Jordens konger trådte fram, og fyrster samlet seg til ett mot Herren og mot hans Salvede.

For i sannhet samlet Herodes og Pontius Pilatus seg sammen med hedningene og Israels folk mot din hellige tjener Jesus, som du salvet,

for å gjøre det som din hånd og din plan hadde forutbestemt skulle skje.

Og nå, Herre, se til deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,

mens du rekker ut din hånd til helbredelse, og tegn og under skjer ved navnet til din hellige tjener Jesus.

Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og de ble alle fylt av Den hellige ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.

Hele flokken av dem som var kommet til tro, hadde ett hjerte og én sjel. Ingen sa at noe av det han eide, var hans eget; de hadde alt felles.

Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.

Det var heller ikke noen blant dem som led nød; for alle som eide jord eller hus, solgte dem og kom med pengene for det de hadde solgt,

og la dem ved apostlenes føtter. Og det ble delt ut til hver enkelt etter som han hadde behov.

Josef, som av apostlene fikk tilnavnet Barnabas (det betyr oversatt: trøstens sønn), en levitt, født på Kypros,

eide en åker. Han solgte den, kom med pengene og la dem ved apostlenes føtter.