Men en mann ved navn Ananias, sammen med sin kone Saffira, solgte en eiendom.

Han holdt imidlertid tilbake noe av prisen, med sin kones fulle viten, og kom med en del og la den for apostlenes føtter.

Men Peter sa: Ananias, hvorfor har Satan fylt hjertet ditt, så du løy for Den hellige ånd og holdt tilbake noe av prisen for jordet?

Var det ikke ditt så lenge du eide det? Og da det ble solgt, var ikke pengene under din egen myndighet? Hvorfor har du satt denne planen i hjertet ditt? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.

Da Ananias hørte disse ordene, falt han om og døde. Og stor frykt kom over alle som hørte det.

De unge mennene reiste seg, svøpte ham, bar ham ut og begravde ham.

Omtrent tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde hendt.

Peter spurte henne: Si meg, solgte dere jordet for så mye? Hun svarte: Ja, for så mye.

Da sa Peter til henne: Hvorfor ble dere enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Se, føttene til dem som har begravd mannen din, står ved døren, og de skal bære deg ut.

Straks falt hun om ved føttene hans og døde. Da de unge mennene kom inn, fant de henne død; de bar henne ut og begravde henne ved siden av mannen hennes.

Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette.

Ved apostlenes hender skjedde mange tegn og under blant folket; alle holdt til med ett sinn i Salomos søylehall.

Ingen av de andre våget å slutte seg til dem, men folket satte dem høyt.

Likevel ble stadig flere lagt til som trodde på Herren, en mengde både menn og kvinner.

Derfor bar de de syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at når Peter kom, kunne i det minste skyggen hans falle på noen av dem.

Også fra byene omkring Jerusalem kom det store mengder; de brakte syke og slike som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.

Da stod øverstepresten opp sammen med alle som hørte til ham – det vil si saddukeernes parti – og de ble fylt av sjalusi.

De la hendene på apostlene og satte dem i det offentlige fengselet.

Men om natten åpnet en Herrens engel fengselsdørene, førte dem ut og sa:

Gå av sted, still dere i tempelet og tal til folket hele budskapet om dette livet.

Da de hadde hørt dette, gikk de ved daggry inn i tempelet og begynte å undervise. Så kom øverstepresten og de som var med ham; de kalte sammen Rådet og hele rådet av Israels eldste og sendte til fengselet for å få dem hentet.

Men da tjenestemennene kom fram, fant de dem ikke i fengselet. De vendte tilbake og meldte,

Vi fant fengselet nøye låst og vaktene stående utenfor dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.

Da både øverstepresten, kommandanten for tempelvakten og overprestene hørte dette, ble de rådville over dem og undret hva dette kunne bli til.

Da kom det en og meldte: Se, de mennene som dere satte i fengsel, står i tempelet og lærer folket.

Da gikk kommandanten sammen med tjenestemennene og hentet dem, uten bruk av vold, for de var redde for at folket skulle steine dem.

De førte dem inn, stilte dem for Rådet, og øverstepresten forhørte dem:

Vi gav dere et strengt påbud om ikke å lære i dette navnet, og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære og vil føre blodet til denne mannen over oss.

Men Peter og apostlene svarte: Vi må lyde Gud mer enn mennesker.

Våre fedres Gud reiste opp Jesus, som dere drepte ved å henge ham på et tre.

Ham har Gud opphøyet til sin høyre hånd som Fyrste og Frelser, for å gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene.

Vi er vitner om disse tingene, og det er også Den hellige ånd, som Gud har gitt til dem som lyder ham.

Da de hørte dette, ble de rasende og ville drepe dem.

Men en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var æret av hele folket, sto fram i Rådet og befalte at apostlene skulle føres ut en kort stund.

Så sa han til dem: Menn av Israel, pass dere for hva dere er i ferd med å gjøre med disse menneskene.

For før disse dagene stod Teudas fram og sa at han var noe; omkring fire hundre menn sluttet seg til ham. Han ble drept, og alle som fulgte ham, ble spredt og endte i ingenting.

Etter ham stod Judas fra Galilea fram i folketellingsdagene. Han fikk en mengde folk til å følge seg; også han gikk til grunne, og alle som fulgte ham, ble spredt.

Derfor sier jeg dere nå: Hold dere unna disse menneskene og la dem være! For dersom denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det bli til intet.

Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det; pass dere, så dere ikke også blir funnet å stride mot Gud. De lot seg overbevise av ham.

De kalte så inn apostlene, lot dem piske, forbød dem å tale i Jesu navn og løslot dem.

Da gikk de bort fra Rådet, glade over at de var funnet verdige til å bli vanæret for hans navn.

Og hver dag, både i tempelet og fra hus til hus, holdt de ikke opp med å undervise og forkynne evangeliet: at Jesus er Messias.