I de dagene, da tallet på disiplene økte, oppstod det en klage fra de gresktalende jødene mot de hebraisktalende, fordi deres enker ble oversett i den daglige utdelingen.

Da kalte de tolv sammen hele forsamlingen av disiplene og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene.

Se dere derfor ut, søsken, sju menn blant dere, med godt omdømme, fulle av Den hellige ånd og visdom, som vi kan sette over denne oppgaven.

Men vi vil vie oss til bønnen og til ordets tjeneste.

Dette forslaget behaget hele forsamlingen, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og Den hellige ånd, og Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.

Disse stilte de fram for apostlene; og etter å ha bedt la de hendene på dem.

Guds ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

Stefanus, full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.

Da sto noen opp fra synagogen som kalles De frigittes – både fra Kyrene og Alexandria – og også noen fra Kilikia og Asia; de diskuterte med Stefanus.

Men de maktet ikke å stå imot den visdommen og Ånden som han talte ved.

Da fikk de noen menn til å si: Vi har hørt ham tale blasfemiske ord mot Moses og mot Gud.

De hisset opp folket, de eldste og de skriftlærde; de kom brått over ham, grep ham og førte ham til Rådet.

De stilte fram falske vitner som sa: Denne mannen slutter ikke å tale blasfemiske ord mot dette hellige stedet og mot loven.

For vi har hørt ham si at Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre de skikkene Moses har overlevert oss.

Alle som satt i Rådet stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.