Da sa øverstepresten: Er det slik det forholder seg?

Han sa: Brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han slo seg ned i Harran,

og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og kom til det landet som jeg vil vise deg.

Da dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Harran. Derfra, etter at hans far var død, førte Gud ham til dette landet som dere nå bor i.

Han ga ham ingen arv i det, ikke en gang en fotsbredd. Men han lovte å gi det til eiendom for ham og for hans etterkommere etter ham, enda han ikke hadde barn.

Gud talte slik: Hans etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres. De skal gjøre dem til slaver og mishandle dem i fire hundre år.

Men det folket de blir slave under, vil jeg dømme, sier Gud. Deretter skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.

Og han ga ham pakten om omskjærelsen. Slik fikk han Isak, og han omskar ham på den åttende dagen. Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene.

Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham,

og han fridde ham ut av alle hans trengsler og ga ham nåde og visdom for farao, kongen av Egypt. Han satte ham til hersker over Egypt og over hele sitt hus.

Det kom hungersnød over hele Egypt og Kanaan, og stor nød; våre fedre fant ikke mat.

Da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit første gang.

Andre gang gav Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt.

Josef sendte bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, i alt syttifem personer.

Jakob dro ned til Egypt; han døde der, han og våre fedre,

og de ble flyttet til Sikem og lagt i graven som Abraham hadde kjøpt for sølv fra sønnene til Hamor i Sikem.

Da tiden nærmet seg for det løftet Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,

inntil det stod fram en annen konge som ikke kjente Josef.

Han handlet svikefullt mot vårt folk og mishandlet våre fedre, så de måtte sette ut barna sine for at de ikke skulle bli i live.

På den tiden ble Moses født, og han var vakker i Guds øyne. Han ble oppfostret i tre måneder i sin fars hus,

men da han var satt ut, tok faraos datter ham opp og oppdro ham som sin egen sønn.

Moses ble opplært i all egypternes visdom; han var mektig i ord og gjerninger.

Da han var førti år, fikk han i hjertet å besøke sine brødre, Israels sønner.

Han så en som ble behandlet urett, kom til hjelp og skaffet den undertrykte rett ved å slå egypteren i hjel.

Han tenkte at brødrene hans skulle forstå at Gud ved hans hånd ga dem frelse, men de forsto det ikke.

Neste dag kom han over dem mens de sloss, og han forsøkte å få dem til å bli forlikt og sa: Menn, dere er brødre; hvorfor gjør dere urett mot hverandre?

Men han som gjorde urett mot sin neste, støttet ham bort og sa: Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?

Vil du drepe meg slik du i går drepte egypteren?

På det ordet flyktet Moses og ble fremmed i landet Midjan, der han fikk to sønner.

Da førti år var gått, viste en engel fra Herren seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i en flamme av ild i en tornebusk.

Da Moses så det, undret han seg over synet. Da han gikk nærmere for å se, lød en røst fra Herren til ham:

Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da Moses ble grepet av skjelv, våget han ikke å se nærmere.

Herren sa til ham: Ta av deg sandalene, for stedet du står på, er hellig grunn.

Jeg har sett mitt folks nød i Egypt, jeg har hørt deres sukk, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Kom nå, jeg vil sende deg til Egypt.

Denne Moses som de nektet å godta da de sa: Hvem har satt deg til leder og dommer? ham sendte Gud som både leder og befrier ved engelens hånd, han som viste seg for ham i tornebusken.

Han førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Dette er Moses som sa til Israels barn: En profet som meg skal Herren deres Gud reise opp for dere blant deres brødre; ham skal dere høre på.

Dette er han som var i menigheten i ørkenen sammen med engelen som talte til ham på Sinai-fjellet, og sammen med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.

Ham ville ikke våre fedre være lydige mot; de skjøv ham bort og vendte i sine hjerter tilbake til Egypt,

og de sa til Aron: Lag oss guder som kan gå foran oss. For denne Moses, som førte oss ut av landet Egypt – vi vet ikke hva som har hendt med ham.

De laget en kalv i de dagene, bar fram offer til avgudsbildet og gledet seg over sine henders verk.

Da vendte Gud seg fra dem og overga dem til å dyrke himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Brakte dere meg slaktofre og offer i førti år i ørkenen, Israels hus?

Nei, dere bar med dere Moloks telt og guden Refans stjerne, de bilder dere laget for å tilbe. Derfor vil jeg føre dere i eksil bortenfor Babylon.

Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt i ørkenen, slik han som talte til Moses, hadde befalt: at han skulle gjøre det etter det mønsteret han hadde sett.

Dette tok også våre fedre over etter hverandre og brakte det inn sammen med Josva da de tok landet i eie fra de folkeslagene som Gud drev bort for våre fedre, helt til Davids dager,

han som fant nåde for Guds åsyn og ba om å få finne en bolig for Jakobs Gud.

Men Salomo bygde ham et hus.

Likevel bor ikke Den Høyeste i templer som er gjort med hender, slik profeten sier:

Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Herren. Eller hva er stedet for min hvile?

Er det ikke min hånd som har gjort alt dette?

Hårdnakkede og uomskårne på hjerte og ører! Dere står alltid Den hellige ånd imot; som deres fedre, slik også dere.

Hvem av profetene forfulgte ikke fedrene deres? De drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme; ham har dere nå forrådt og drept.

Dere som fikk loven formidlet ved engler, men ikke holdt den.

Da de hørte dette, ble de såret til hjertet og skar tenner mot ham.

Men han, fylt av Den hellige ånd, så opp mot himmelen og så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd,

og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.

Da skrek de høyt, holdt seg for ørene og stormet alle som én mot ham,

og de drog ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.

Og de steinet Stefanus mens han ba og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synden! Da han hadde sagt dette, sovnet han inn.