I det tredje året av Kyros, kongen av Persia, ble et budskap åpenbart for Daniel, han som ble kalt Beltesassar. Budskapet var sant og gjaldt en stor kamp. Han forsto ordet, og han fikk innsikt i synet.

I de dagene sørget jeg, Daniel, i tre uker.

Jeg spiste ikke fine retter; kjøtt og vin kom ikke i min munn, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var omme.

Den tjuefjerde dagen i den første måneden befant jeg meg ved bredden av den store elven, Tigris.

Jeg løftet blikket og så, og se: en mann kledd i lin, med beltet om hoftene av fint gull fra Ufas.

Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som synet av lyn, øynene som flammende fakler, armene og føttene som glansen av polert bronse, og lyden av ordene hans var som bruset fra en stor mengde.

Bare jeg, Daniel, så synet; mennene som var sammen med meg, så det ikke. Likevel falt en stor skrekk over dem, og de flyktet og gjemte seg.

Jeg ble igjen alene og så dette store synet. Det fantes ikke kraft igjen i meg; ansiktsfargen min bleknet, og jeg klarte ikke å holde på styrken.

Jeg hørte lyden av hans ord. Og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.

Se, en hånd rørte ved meg og satte meg skjelvende på knærne og på håndflatene.

Han sa til meg: Daniel, du høyt elskede, forstå ordene jeg taler til deg, og stå oppreist på plassen din! For nå er jeg sendt til deg. Mens han talte dette ordet til meg, sto jeg skjelvende.

Han sa til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen da du satte deg fore å forstå og å ydmyke deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.

Fyrsten over Persias rike stod meg imot i tjueen dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg. Da ble jeg værende der hos Persias konger.

Jeg er kommet for å gi deg innsikt i det som skal hende ditt folk i de siste dager, for synet gjelder dager som ennå kommer.

Mens han talte disse ordene til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.

Og se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, ved synet kom smertene over meg, og jeg hadde ikke mer kraft.

Hvordan kan din tjener tale med min herre? For nå er det ingen styrke i meg, og pusten er borte fra meg.

Da rørte han meg igjen, han som så ut som et menneske, og styrket meg.

Han sa: Frykt ikke, du høyt elskede! Fred være med deg. Vær sterk, ja, vær sterk! Da han talte med meg, ble jeg styrket og sa: Tal, min herre, for du har styrket meg.

Han sa: Forstår du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot fyrsten over Persia. Når jeg drar, se, da kommer fyrsten over Hellas.

Men jeg vil fortelle deg det som er nedskrevet i sannhetens bok. Det er ingen som støtter meg mot disse, unntatt Mikael, deres fyrste.