Så vendte vi om og dro mot ørkenen på veien til Sivsjøen, slik Herren hadde talt til meg. Vi gikk omkring i Se’ir-fjellene i mange dager.

Da sa Herren til meg:

Dere har gått rundt dette fjellet lenge nok. Vend dere mot nord.

Gi folket denne befalingen: Dere går gjennom grensen til deres brødre, Esaus sønner, som bor i Se’ir. De vil være redde for dere; derfor skal dere være meget på vakt.

Gå ikke til strid med dem, for jeg vil ikke gi dere av landet deres, ikke så mye som en fotsbredde. Jeg har gitt Se’ir-fjellet som eiendom til Esau.

Mat skal dere kjøpe av dem for penger og spise, og også vann skal dere kjøpe av dem for penger og drikke.

For Herren din Gud har velsignet deg i alt det du har gjort. Han har tatt vare på din ferd gjennom denne store ørkenen. I førti år har Herren din Gud vært med deg; du har ikke manglet noe.

Så gikk vi forbi våre brødre, Esaus etterkommere, som bor i Se’ir, langs Araba-veien fra Elat og Esjon-Geber. Deretter vendte vi om og dro gjennom Moabs ørken.

Herren sa til meg: Angrip ikke Moab og gå ikke til strid med dem, for jeg vil ikke gi deg noe av landet deres til eiendom. Jeg har gitt Ar til Lots sønner som eiendom.

Emittene bodde der tidligere, et stort, tallrikt og høyt folk, som anakittene.

Også de blir regnet som refaitter, som anakittene, men moabittene kaller dem emittene.

I Se’ir bodde horittene før i tiden, men Esaus sønner drev dem bort, utryddet dem foran seg og bosatte seg i deres sted, slik Israel gjorde i det landet som Herren ga dem til eiendom.

Nå: Reis dere og gå over Sered-bekken! Så gikk vi over Sered-bekken.

Tiden vi dro fra Kadesj-Barnea til vi krysset Sered-bekken, var trettiåtte år, til hele generasjonen av stridsmenn var borte fra leirens midte, slik Herren hadde sverget dem.

Også Herrens hånd var mot dem for å utrydde dem fra leirens midte, til de var helt borte.

Da alle stridsmennene var døde og hadde falt bort fra folket,

talte Herren til meg og sa:

Du skal i dag krysse grensen til Moab, ved Ar.

Når du kommer nær ammonittenes land, skal du ikke angripe dem og ikke gå i strid med dem, for jeg vil ikke gi deg noe av ammonittenes land til eiendom; jeg har nemlig gitt det som eiendom til Lots sønner.

Også dette regnes som refaittenes land; refaitter bodde der før i tiden, men ammonittene kaller dem zamzummitter.

Et stort, tallrikt og høyt folk, som anakittene. Herren utryddet dem for dem, og de drev dem bort og bosatte seg i deres sted.

Slik gjorde han også for Esaus sønner som bor i Se’ir, da han utryddet horittene for dem; de drev dem bort og bosatte seg i deres sted, helt til denne dag.

Og avvitterne som bodde i landsbyene helt til Gaza, dem utryddet kaftorittene, de som kom fra Kaftor, og de bosatte seg i deres sted.

Bryt opp, dra av sted og gå over Arnon-dalen. Se, jeg har gitt amoritten Sihon, kongen i Hesjbon, og landet hans i din hånd. Begynn å ta det i eie, og gå til krig mot ham.

I dag begynner jeg å la frykten for deg og redselen for deg komme over folkene under hele himmelen. Når de hører ryktet om deg, skal de skjelve og være grepet av angst for deg.

Fra ørkenen Kedemot sendte jeg sendebud til Sihon, kongen i Hesjbon, med fredsord og sa:

La meg få gå gjennom landet ditt. Jeg vil bare gå på veien, bare på veien vil jeg gå. Jeg skal ikke svinge til høyre eller til venstre.

Mat kan du selge meg for penger, så vil jeg spise; og vann kan du gi meg for penger, så vil jeg drikke. Bare la meg gå gjennom til fots.

Slik gjorde også Esaus etterkommere i Se’ir og moabittene i Ar for meg, inntil jeg går over Jordan til det landet som Herren vår Gud gir oss.

Men Sihon, kongen i Hesjbon, ville ikke la oss gå gjennom. For Herren din Gud hadde gjort hans ånd hard og hjertet hans ubøyelig for å gi ham i din hånd, som det er i dag.

Da sa Herren til meg: Se, jeg har begynt å gi deg Sihon og landet hans. Begynn å ta det i eie, så du kan ta landet hans i besittelse.

Sihon kom ut mot oss med hele sitt folk for å føre krig ved Jahas.

Herren vår Gud overgav ham til oss. Vi slo ham, sønnene hans og hele folket hans.

På den tiden inntok vi alle byene hans. Vi slo med bann alle som var i hver by – menn, kvinner og barn; vi lot ingen overleve.

Bare buskapen tok vi som bytte for oss, og plyndringen fra byene vi hadde inntatt.

Fra Aroer, som ligger ved kanten av Arnon-dalen, og fra byen som ligger i dalen, og helt til Gilead, var det ikke en by som var for sterk for oss. Herren vår Gud ga alt i vår hånd.

Men ammonittenes land kom dere ikke nær: hele området langs Jabbok-dalen, byene i fjellandet og alt det som Herren vår Gud hadde befalt oss å la være.