Dette er ordene som Moses talte til hele Israel, på den andre siden av Jordan, i ørkenen, på Arabasletten, rett overfor Suf, mellom Paran, Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab.

Det er elleve dagsreiser fra Horeb på veien over Se’ir-fjellene til Kadesj-Barnea.

I det førtiende året, i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden talte Moses til Israels barn, i samsvar med alt Herren hadde pålagt ham å si til dem.

Etter at han hadde slått Sihon, kongen av amorittene, som bodde i Hesjbon, og Og, kongen av Basan, som bodde i Asjtarot, i Edrei.

På den andre siden av Jordan, i landet Moab, begynte Moses å utlegge denne loven og sa:

Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har vært lenge nok ved dette fjellet.

Vend dere og bryt opp; gå til amorittenes fjell-land og til alle deres naboer, i Araba, i fjell-landet, i lavlandet, i Negev og ved havkysten, landet til kanaaneerne og Libanon, helt til den store elven, elven Eufrat.

Se, jeg har gitt dere landet. Gå inn og ta landet i eie, det landet som Herren med ed lovte fedrene deres, Abraham, Isak og Jakob, å gi dem og deres etterkommere.

På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke alene bære dere.

Herren deres Gud har gjort dere mange, og se, i dag er dere tallrike som himmelens stjerner.

Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så mange som dere er, og velsigne dere slik han har lovt dere.

Hvordan skulle jeg alene kunne bære deres strev, deres byrder og deres tvister?

Velg for dere menn som er vise, forstandige og ansette fra stammene deres, så vil jeg sette dem til ledere over dere.

Dere svarte meg: Det du har sagt, er godt.

Da tok jeg lederne for stammene deres, kloke og ansette menn, og satte dem til ledere over dere: førere over tusener, førere over hundrer, førere over femti og førere over ti, og tilsynsmenn for stammene deres.

På den tiden påla jeg dommerne deres: Hør på sakene mellom brødrene deres og døm rett mellom en mann og hans bror og innflytteren hos ham.

Dere skal ikke vise partiskhet i retten; dere skal høre på både den lille og den store. Vær ikke redde for noen, for dommen hører Gud til. Saker som er for vanskelige for dere, skal dere bringe til meg, så skal jeg høre dem.

På den tiden befalte jeg dere alt dere skulle gjøre.

Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og skremmende ørkenen som dere så, på veien til amorittenes fjell-land, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og vi kom til Kadesj-Barnea.

Da sa jeg til dere: Dere er kommet til amorittenes fjell-land, som Herren vår Gud gir oss.

Se, Herren din Gud har gitt deg landet foran deg. Dra opp og ta det i eie, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt til deg. Vær ikke redd og bli ikke motløs.

Da kom dere alle til meg og sa: La oss sende menn i forveien for oss, så kan de speide ut landet for oss og bringe oss rapport om veien vi skal gå opp og om byene vi kommer til.

Det syntes jeg var godt. Jeg tok tolv menn blant dere, én mann for hver stamme.

De dro av sted og gikk opp i fjell-landet, kom til Eskoldalen og speidet den ut.

De tok med seg av landets frukt i hendene, bar den ned til oss og kom med melding til oss. De sa: Landet som Herren vår Gud gir oss, er godt.

Men dere ville ikke dra opp; dere trosset Herrens, deres Guds, ord.

Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, førte han oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd og utslette oss.

Hvor skal vi gå opp? Våre brødre gjorde oss motløse da de sa: Det er et folk større og høyere enn oss, byer store og befestede helt opp til himmelen, og vi så til og med anakittenes sønner der.

Da sa jeg til dere: Vær ikke skrekkslagne og vær ikke redde for dem.

Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik han gjorde med dere i Egypt for øynene deres,

og i ørkenen, der du så at Herren din Gud bar deg, slik en mann bærer sin sønn, hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.

Likevel stolte dere ikke på Herren deres Gud i denne saken,

han som går foran dere på veien for å lete ut et sted der dere kan slå leir, i ild om natten for å vise dere veien dere skal gå, og i sky om dagen.

Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred; han sverget og sa:

Ingen av mennene i denne onde generasjonen skal få se det gode landet som jeg med ed sverget å gi fedrene deres,

uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det. Til ham vil jeg gi det landet han har trått på, og til sønnene hans, fordi han helhjertet fulgte Herren.

Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: Også du skal ikke gå inn der.

Josva, Nuns sønn, han som står foran deg, han skal gå inn dit. Styrk ham, for han skal la Israel ta det i eie.

Og de småbarna deres som dere sa skulle bli til bytte, og sønnene deres som i dag ikke kjenner godt og ondt, de skal gå inn dit. Til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.

Men dere, vend dere og dra ut i ørkenen, veien mot Sivsjøen.

Da svarte dere og sa til meg: Vi har syndet mot Herren. Vi vil dra opp og kjempe, slik som Herren vår Gud har befalt oss. Så væpnet hver mann seg med sine våpen, og dere opptrådte overmodig og ville dra opp i fjell-landet.

Men Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp og kjemp ikke, for jeg er ikke midt iblant dere; dere vil ellers bli slått av fiendene deres.

Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere trosset Herrens ord, handlet overmodig og dro opp i fjell-landet.

Da kom amorittene som bodde i det fjell-landet, dere i møte. De forfulgte dere, slik bier gjør, og slo dere i Se’ir helt til Horma.

Da kom dere tilbake og gråt for Herren, men Herren hørte ikke på dere og vendte ikke øret til dere.

Siden ble dere boende i Kadesj i mange dager, så lenge dere ble der.