Jeg sa i mitt hjerte: Kom, nå vil jeg prøve glede og se det gode. Men se, også dette er tomhet.

Om latter sa jeg: Det er vanvidd, og om glede: Hva gagner den?

Jeg gransket i mitt hjerte hvordan jeg kunne glede meg med vin, mens hjertet mitt ble ledet av visdom, og hvordan jeg kunne gripe dårskapen, inntil jeg fikk se hva som er godt for menneskene å gjøre under himmelen i de få dagene de lever.

Jeg utførte storverk: Jeg bygde meg hus og plantet vingårder for meg.

Jeg anla hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær.

Jeg anla dammer med vann for å vanne en skog av trær som vokste.

Jeg kjøpte slaver og slavekvinner, og jeg hadde husfødt tjenestefolk. Jeg hadde også store flokker av storfe og småfe, mer enn noen som hadde vært før meg i Jerusalem.

Jeg samlet også sølv og gull, og skatter som tilhører konger og provinser. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes gleder – kvinner i mengde.

Jeg ble stor og overgikk alle som hadde vært før meg i Jerusalem; likevel ble min visdom hos meg.

Alt det øynene mine ønsket, holdt jeg ikke tilbake fra dem. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede, for hjertet mitt gledet seg over all min møye; og dette var min del av all min møye.

Så vendte jeg meg til alle gjerningene som hendene mine hadde gjort, og til den møye jeg hadde hatt ved å gjøre dem. Og se, alt var tomhet og jag etter vind; det er ingen vinning under solen.

Jeg vendte meg til å se på visdom, vanvidd og dårskap. For hva kan den mannen gjøre som kommer etter kongen? Ikke annet enn det som allerede er gjort.

Da så jeg at visdom har større fordel enn dårskap, slik lyset har større fordel enn mørket.

Den vise har øynene sine i hodet, men dåren vandrer i mørket. Og jeg innså også at den samme skjebnen rammer dem alle.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik dåren rammes, vil også jeg rammes. Hvorfor har jeg da vært så vis, mer enn andre? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For den vise blir ikke husket mer enn dåren for alltid; for i de dagene som kommer blir alt glemt. Hvordan dør ikke den vise som dåren!

Så hatet jeg livet, for det som skjer under solen ble meg tungt; for alt er tomhet og jag etter vind.

Jeg hatet også all min møye som jeg hadde under solen, fordi jeg må overlate den til en som kommer etter meg.

Og hvem vet om han blir vis eller en dåre? Likevel skal han rå over all min møye som jeg har slitt med og brukt visdom på under solen. Også dette er tomhet.

Da vendte jeg meg til å la hjertet mitt fortvile over all den møye jeg hadde lagt ned under solen.

For det hender at en mann har arbeidet med visdom og kunnskap og dyktighet, og så må han gi det som sin del til en som ikke har arbeidet med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

For hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes strev, som han strever med under solen?

For alle hans dager er smerte og sorg, og arbeidet hans er til irritasjon; selv om natten finner hans hjerte ingen hvile. Også dette er tomhet.

Det finnes ikke noe bedre for et menneske enn å spise og drikke og få nyte det gode i sitt arbeid. Også dette har jeg sett: Det kommer fra Guds hånd.

For hvem kan spise, og hvem kan nyte, uten ham?

For til den som er god i hans øyne, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han arbeid med å samle og legge opp, for å gi det til den som er god for Guds ansikt. Også dette er tomhet og jag etter vind.