Da kalte Isak Jakob til seg, velsignet ham og påla ham: Du skal ikke ta deg en kone blant kanaanittenes døtre.

Bryt opp, dra til Paddan-Aram, til Betuels hus, din mors far, og ta deg derfra en kone av døtrene til Laban, din mors bror.

Må Gud, Den Allmektige, velsigne deg, gjøre deg fruktbar og gjøre deg tallrik, så du blir til en forsamling av folk.

Må han gi deg Abrahams velsignelse – til deg og din ætt sammen med deg – så du kan ta i eie landet der du bor som fremmed, det Gud ga Abraham.

Så sendte Isak Jakob av sted, og han dro til Paddan-Aram, til Laban, sønn av Betuel, arameeren, Rebekkas bror – Rebekka var mor til Jakob og Esau.

Esau så at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Paddan-Aram for å ta seg en kone derfra, og at han, da han velsignet ham, også ga ham dette påbudet: Du skal ikke ta en kone blant kanaanittenes døtre.

Jakob adlød sin far og sin mor og dro til Paddan-Aram.

Esau forsto at kanaanittenes døtre var til mishag i øynene til hans far Isak.

Da gikk Esau til Ismael og tok Mahalat, datter av Ismael, Abrahams sønn, Nebajots søster, til kone – i tillegg til konene han allerede hadde.

Jakob brøt opp fra Beersjeba og dro mot Haran.

Han kom til et sted og overnattet der, for solen var gått ned. Han tok en av steinene på stedet, la den ved hodet og la seg til å sove der.

Da drømte han: Se, en stige var reist på jorden, og toppen rakte opp til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den.

Og se, Herren sto ved siden av ham og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Landet som du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt.

Din ætt skal bli som jordens støv. Du skal bre deg ut mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. I deg og i din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.

Se, jeg er med deg og vil bevare deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovet deg.

Da våknet Jakob av søvnen og sa: Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.

Da ble han grepet av frykt og sa: Hvor fryktinngytende er dette stedet! Dette er ikke noe annet enn Guds hus, og dette er himmelens port.

Tidlig neste morgen sto Jakob opp, tok steinen han hadde lagt ved hodet, satte den opp som en støtte og helte olje over toppen av den.

Han kalte stedet Betel, men tidligere var byens navn Lus.

Jakob avla et løfte og sa: Hvis Gud er med meg og verner meg på veien jeg går, og gir meg brød å spise og klær å ha på,

og jeg får vende trygt tilbake til min fars hus, da skal Herren være min Gud,

og denne steinen som jeg har satt opp som en støtte, skal være et Guds hus. Og av alt du gir meg, vil jeg sannelig gi deg tiende.