Laban sto tidlig opp om morgenen, kysset sine sønner og sine døtre og velsignet dem. Så dro han av sted og vendte hjem.

Jakob fortsatte på sin vei, og Guds engler møtte ham.

Da Jakob så dem, sa han: «Dette er Guds leir.» Han kalte stedet Mahanaim.

Jakob sendte budbærere foran seg til Esau, broren sin, til Se’ir i Edoms land.

Han påla dem og sa: «Slik skal dere si til min herre Esau: Så sier din tjener Jakob: Jeg har bodd som fremmed hos Laban og blitt der til nå.

Jeg har okser og esler, småfe, tjenere og tjenestekvinner. Nå sender jeg bud for å fortelle det til min herre, for å finne velvilje i dine øyne.»

Budbærerne kom tilbake til Jakob og sa: «Vi kom til din bror Esau. Også han kommer for å møte deg, og fire hundre mann er med ham.»

Da ble Jakob svært redd og grepet av angst. Han delte folket som var med ham, sammen med småfeet, storfeet og kamelene, i to leirer.

Han sa: «Kommer Esau mot den ene leiren og slår den ned, skal den leiren som er igjen, slippe unna.»

Jakob sa: «Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herren, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og til din fødeplass, så vil jeg gjøre vel mot deg.

Jeg er for liten for all den miskunn og troskap du har vist din tjener. For med staven min gikk jeg over denne Jordan, og nå er jeg blitt til to leirer.

Frels meg, jeg ber deg, fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg er redd for ham, så han ikke kommer og slår i hjel både mødre og barn.

Du har jo sagt: Jeg vil gjøre vel mot deg og gjøre din ætt som havets sand, som ikke kan telles for mengde.»

Han ble der den natten. Av det han hadde for hånden, tok han ut en gave til Esau, broren sin:

to hundre geiter og tjue bukker, to hundre søyer og tjue værer,

tretti diegivende kamelhopper med ungene sine, førti kyr og ti okser, tjue eselhopper og ti esler.

Han overlot dem flokk for flokk til tjenerne sine og sa: «Gå foran meg, og la det være avstand mellom hver flokk.»

Han befalte den første og sa: «Når Esau, min bror, møter deg og spør: Hvem hører du til, og hvor skal du hen, og hvem er disse foran deg?,

da skal du svare: De tilhører din tjener Jakob. Det er en gave sendt til min herre Esau, og se, han selv er også bak oss.»

Slik befalte han også den andre og den tredje og alle som fulgte etter flokkene: «Slik skal dere tale til Esau når dere møter ham,

og dere skal si: Se, din tjener Jakob kommer rett bak oss.» For han sa til seg selv: «Jeg vil blidgjøre ham med gaven som går foran meg; deretter vil jeg møte ansiktet hans. Kanskje vil han ta imot meg.»

Så gikk gaven i forveien for ham, men han selv ble igjen den natten i leiren.

Samme natt sto han opp, tok sine to koner, sine to tjenestekvinner og sine elleve barn og gikk over vadestedet ved Jabbok.

Han tok dem og førte dem over bekken, og han førte også over alt han eide.

Jakob ble alene tilbake. Da kom en mann og kjempet med ham til daggry.

Da han så at han ikke kunne vinne over ham, rørte han ved hofteleddet hans, og Jakobs hofte gikk ut av ledd mens han kjempet med ham.

Han sa: «Slipp meg, for det gryr av dag.» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»

Da sa han til ham: «Hva er navnet ditt?» Han svarte: «Jakob.»

Han sa: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.»

Jakob spurte: «Si meg, jeg ber deg, hva er navnet ditt?» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der.

Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og jeg berget livet», sa han.

Solen rant for ham da han var kommet forbi Penuel, og han haltet på låret.

Derfor spiser ikke Israels sønner hoftesenen som er over hofteleddet, den dag i dag, fordi han rørte ved Jakobs hofteledd, ved hoftesenen.