Utsagnet som profeten Habakkuk så.

Hvor lenge, Herre, har jeg ropt om hjelp uten at du hører? Jeg roper til deg: «Vold!», men du frelser ikke.

Hvorfor lar du meg se urett, og hvorfor ser du på lidelse? Ødeleggelse og vold er for øynene mine; strid bryter ut, og konflikt blusser opp.

Derfor lammes loven, og retten kommer aldri fram. For den ugudelige omringer den rettferdige; derfor går retten ut forvrengt.

Se blant folkene og legg merke til! Bli forundret og forferdet! For i deres dager gjør jeg en gjerning som dere ikke vil tro, selv om det blir fortalt.

For se, jeg reiser opp kaldeerne, det harde og bråsinte folket, som drar gjennom de vide land for å ta i eie boliger som ikke er deres.

Skremmende og fryktinngytende er de; deres rett og myndighet springer ut fra dem selv.

Hestene deres er raskere enn leoparder, villere enn ulver om kvelden. Rytterne deres farer omkring, rytterne deres kommer fra det fjerne; de flyr som en ørn som haster for å sluke.

De kommer alle for å gjøre vold; blikket deres er vendt framover. Han samler fanger som sand.

Han spotter konger, og fyrster er en latter for ham. Han ler av hver festning; han hoper opp jord og inntar den.

Så feier han videre som en vind og drar forbi; da pådrar han seg skyld. Denne styrken er hans gud.

Er ikke du fra gammel tid, Herre, min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre, til dom har du innsatt ham; du, Klippen, har grunnfestet ham for å refse.

Dine øyne er for rene til å se på ondt, du kan ikke se på ulykke. Hvorfor ser du på de troløse og tier når den onde sluker den som er mer rettferdig enn ham?

Du har gjort menneskene som havets fisk, som småkryp uten noen som hersker over dem.

Alle drar han opp med krok; han sleper dem inn i sitt garn og samler dem i sin dragnot. Derfor gleder han seg og jubler.

Derfor ofrer han til sitt garn og brenner røkelse for sin dragnot, for ved dem er hans del rik, og maten hans fet.

Skal han da tømme garnet sitt igjen og igjen og stadig drepe folkeslag uten å vise skånsel?