Derfor, siden også vi har en så stor sky av vitner omkring oss, la oss legge av alt som tynger og synden som så lett fanger oss, og løpe med utholdenhet i det løpet som ligger foran oss.

med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender. For den gleden som lå foran ham, holdt han ut korset og foraktet skammen, og han satte seg ved høyre side av Guds trone.

Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og miste motet.

I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det gjaldt livet.

Og dere har glemt den formaning som taler til dere som sønner: Min sønn, forakt ikke Herrens oppdragelse, og mist ikke motet når han refser deg.

For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar imot.

Det er for oppdragelsens skyld dere må holde ut; Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som ikke blir tuktet av sin far?

Men er dere uten den oppdragelse som alle har fått del i, da er dere uekte barn og ikke sønner.

Dessuten hadde vi våre jordiske fedre som tuktet oss, og dem hadde vi respekt for. Skal vi da ikke mye mer underordne oss åndenes Far og leve?

De tuktet oss for en kort tid slik de mente var best, men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet.

All oppdragelse synes riktignok for øyeblikket ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den for dem som er blitt oppøvd ved den, rettferds fredelige frukt.

Styrk derfor de slappe hender og de kraftløse knær.

Gjør stier rette for føttene deres, så det halte ikke skal bli vridd av ledd, men heller bli helbredet.

Søk fred med alle og helliggjørelse; uten den vil ingen se Herren.

Se til at ingen går glipp av Guds nåde; at ingen bitter rot får skyte opp og volde uro, så mange blir besmittet.

Se til at ingen er seksuelt umoralsk eller gudløs som Esau, som for ett eneste måltid solgte sin førstefødselsrett.

Dere vet jo at han senere, da han ville arve velsignelsen, ble avvist. Han fant ikke noen vei til omvendelse, selv om han søkte den med tårer.

Dere er ikke kommet til et fjell som kan berøres, til flammende ild, til mulm og mørke og storm,

og til basunens lyd og en røst av ord; de som hørte den, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem.

For de orket ikke det som ble pålagt: Om så et dyr rører ved fjellet, skal det steines eller gjennombores av en pil.

Ja, så fryktinngytende var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.

Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til titusener på titusener av engler i høytidssamling,

til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til åndene av de rettferdige som er blitt fullendt,

og til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler bedre enn Abels blod.

Se til at dere ikke avviser ham som taler. For slapp ikke de unna da de avviste ham som ga dem en advarsel på jorden, hvor mye mindre vi om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen.

Hans røst rystet jorden den gang, men nå har han lovet og sagt: Ennå en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.

Dette «ennå en gang» viser at de ting som blir rystet, fordi de er skapt, blir fjernet, for at de som ikke kan rystes, skal bli stående.

Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rystes, la oss være takknemlige og dermed tjene Gud på en måte som er ham til behag, med ærbødighet og ærefrykt.

For vår Gud er en fortærende ild.