Derfor, hellige søsken, dere som har fått del i et himmelsk kall, fest blikket på Jesus, apostelen og øverstepresten for vår bekjennelse.

Han er tro mot ham som innsatte ham, slik også Moses var tro i hele hans hus.

For han er blitt funnet verdig større herlighet enn Moses, i samme grad som den som har bygd huset, har større ære enn huset.

For hvert hus blir bygd av noen, men Gud er den som har bygd alt.

Moses var riktignok tro som tjener i hele hans hus, til vitnesbyrd om det som skulle sies senere.

Men Kristus er tro som sønn over hans hus. Og vi er hans hus, så sant vi helt til slutt holder urokkelig fast ved frimodigheten og ved vår stolthet over håpet.

Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om dere hører hans røst,

forherd ikke hjertene deres, som i opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,

der fedrene deres satte meg på prøve, de prøvde meg og så mine gjerninger

i førti år. Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.

Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.

Se til, søsken, at ingen av dere har et ondt, vantro hjerte som vender seg bort fra den levende Gud.

Men oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ingen av dere skal bli forherdet ved syndens svik.

For vi er blitt delaktige i Kristus, så sant vi helt til slutt holder urokkelig fast ved den tillit vi hadde i begynnelsen.

Når det sies: I dag, om dere hører hans røst, forherd ikke hjertene deres som i opprøret.

For hvem var det som gjorde opprør etter å ha hørt? Var det ikke de som dro ut av Egypt ved Moses? Men ikke alle.

Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?

Og hvem sverget han at ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?

Så ser vi at de ikke kunne gå inn på grunn av vantro.