La oss derfor være på vakt, så det ikke viser seg at noen av dere har kommet til kort, mens løftet om å gå inn til hans hvile fortsatt står ved lag.

For også vi har fått det gode budskapet, slik som de; men ordet de hørte, nyttet dem ikke, fordi det ikke var forenet med tro hos dem som hørte.

Vi som har kommet til tro, går nemlig inn til hvilen, slik han har sagt: «Så sverget jeg i min vrede: De skal aldri komme inn til min hvile»—selv om hans gjerninger var fullført fra verdens grunnvoll.

For et sted er det sagt om den sjuende dag slik: «Og Gud hvilte på den sjuende dag fra alle sine gjerninger.»

Og her igjen: «De skal aldri komme inn til min hvile.»

Siden det altså fortsatt gjenstår at noen skal gå inn til den, mens de som først fikk det gode budskapet, ikke kom inn på grunn av ulydighet.

Fastsetter han på nytt en dag—«i dag»—når han sier ved David, etter så lang tid, slik det er sagt: «I dag, om dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter.»

For hadde Josva gitt dem hvile, ville det ikke senere vært talt om en annen dag.

Altså står det igjen en sabbatsro for Guds folk.

For den som er gått inn til hans hvile, har også selv fått hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine egne.

La oss derfor gjøre oss flid med å gå inn til den hvilen, for at ingen skal falle etter det samme eksempelet på ulydighet.

For Guds ord er levende og virksomt, skarpere enn noe tveegget sverd; det trenger igjennom så det skiller sjel og ånd, ledd og marg, og det dømmer hjertets tanker og planer.

Ingen skapning er skjult for ham; alt ligger nakent og blottlagt for hans øyne. For ham skal vi stå til regnskap.

Siden vi da har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene—Jesus, Guds Sønn—la oss holde fast ved bekjennelsen.

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medfølelse med våre svakheter, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.

La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i rette tid.