Job fortsatte sin tale og sa:

Å, om jeg var som i forgangne måneder, som i de dager da Gud vernet meg.

Da hans lampe skinte over mitt hode, og ved hans lys vandret jeg gjennom mørket.

Slik jeg var i min beste tid, da Guds fortrolighet hvilte over mitt telt.

Mens Den Allmektige ennå var med meg, og mine unge menn sto omkring meg.

Da sporene mine badet i fløte, og klippen lot bekker av olje renne ved min side.

Da jeg gikk ut til byporten, gjorde jeg i stand mitt sete på torget.

Unge menn så meg og trakk seg unna, og de gamle reiste seg og ble stående.

Fyrster stanset sine ord og la hånden over munnen.

Stormennenes røst ble tyst, og tungen deres klebet ved ganen.

For det øret som hørte, kalte meg lykkelig, og det øyet som så, vitnet til min fordel.

For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, og den farløse som ikke hadde noen hjelper.

Velsignelsen fra den som holdt på å gå til grunne, kom over meg, og enkens hjerte lot jeg juble.

Jeg kledde meg i rettferd, og den kledde meg; min rett var som en kappe og en turban.

Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme.

Jeg var far for de nødlidende, og den saken jeg ikke kjente, gransket jeg.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet ut av tennene hans.

Jeg sa: I mitt rede skal jeg dø, og mine dager blir mange som sanden.

Min rot strakte seg mot vann, og duggen ble liggende på min gren om natten.

Min ære fornyet seg hos meg, og buen i min hånd fikk ny kraft.

Til meg lyttet de og ventet, og de tidde for å høre mitt råd.

Etter mine ord talte de ikke mer, og min tale dryppet over dem.

De ventet på meg som på regnet, og de åpnet munnen for vårregnet.

Jeg smilte til dem, og de trodde det knapt; de lot ikke lyset i mitt ansikt falme.

Jeg valgte deres vei og satte meg som leder; jeg var som en konge blant sin hær, som en som trøster sørgende.