Temanitten Elifas tok til orde og sa:

Om noen prøver å si et ord til deg, blir du trett? Men hvem kan holde ordene tilbake?

Se, du har rettledet mange, og svake hender har du styrket.

Dine ord har reist opp den som snublet, og knær som sviktet, har du gjort sterke.

Men nå, når det kommer til deg, blir du trett; når det rører ved deg, blir du forferdet.

Var ikke din gudsfrykt din trygghet, og ditt håp rettskaffenheten i dine veier?

Husk: Har en uskyldig noen gang gått til grunne? Hvor ble de rettskafne utryddet?

Som jeg har sett: De som pløyer ondskap og sår urett, høster det.

Ved Guds åndedrag går de til grunne, ved hans vredes pust blir de fortært.

Løvens brøl og den brølende løvens røst – unge løvers tenner blir knust.

Den gamle løven omkommer fordi den mangler bytte, og løvinnens unger blir spredt.

Et ord ble brakt til meg i hemmelighet; øret mitt fanget et svakt hvisk av det.

I urolige tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller på mennesker,

da kom redsel over meg og skjelving, og alle knoklene mine skalv.

En ånd gled forbi ansiktet mitt; hårene på kroppen min reiste seg.

Den stanset, men jeg kunne ikke kjenne igjen skikkelsen; en form var foran øynene mine. Det var stillhet, så hørte jeg en røst:

Kan vel et menneske være rettferdig for Gud? Eller kan en mann være ren for sin skaper?

Se, på sine tjenere har han ingen tillit, og selv hos sine engler finner han feil.

Hvor mye mer da hos dem som bor i leirhus, de som har sitt grunnlag i støv! De knuses lettere enn en møll.

Fra morgen til kveld blir de slått i stykker; uten at noen tar det til hjertet går de for alltid til grunne.

Blir ikke teltsnoren deres rykket opp? De dør uten visdom.