Se, håpet om å få ham svikter; blir man ikke slått til jorden bare ved synet av ham?

Ingen er så fryktløs at han våger å vekke ham; hvem kan da stille seg opp for meg?

Hvem har gitt meg noe først, så jeg må betale tilbake? Alt under himmelen er mitt.

Jeg vil ikke tie om hans lemmer, om hans styrke og om skjønnheten i hans skikkelse.

Hvem kan rive av ham klesdrakten? Hvem kan trenge inn i hans doble kjeve?

Hvem kan åpne munnens porter? Rundt tennene hans er det redsel.

Ryggen hans er rader av skjold, tett lukket som med segl.

Den ene kommer tett inntil den andre; ingen luft kommer mellom dem.

De er sammenføyd, de hekter seg i hverandre og lar seg ikke skille.

Når han nyser, stråler det av lys; øynene hans er som daggryets øyelokk.

Fra munnen hans går flammende fakler ut; ildgnister springer fram.

Fra neseborene hans går det ut røyk, som fra en gryte som koker over siv.

Pusten hans tenner kull, og flammer går ut av munnen hans.

I nakken hans har styrken sitt tilhold; foran ham danser angsten.

Kjøttfoldene hans sitter tett; de er støpt fast på ham og lar seg ikke rikke.

Hjertet hans er hardt som stein, hardt som den nedre kvernsteinen.

Når han reiser seg, skjelver de mektige; av bølgeslaget blir de fra seg.

Sverdet som når ham, står maktesløst; det samme gjør spyd, kastepil og kastespyd.

Jern regner han som halm, og bronse som råttent tre.

Pilen fra buen jager ham ikke på flukt; for ham blir slyngesteiner som halm.

Køller blir regnet som halm; han ler av skramlingen fra lansen.

Under ham er skarpe potteskår; over gjørmen brer han en treskeslede.

Han får dypet til å koke som en gryte; havet gjør han til en salvekjel.

Etter ham lyser en sti; han får dypet til å se ut som om det var dekket av grått hår.

På jorden finnes det ingen som hans like; han er laget uten frykt.

Han ser ned på alt som er høyt; han er konge over alle stolte dyr.