Herren sa til Josva: Vær ikke redd og mist ikke motet! Ta med deg alle krigsmennene, stå opp og dra opp mot Ai. Se, jeg har gitt i din hånd kongen av Ai, hans folk, hans by og hans land.

Du skal gjøre med Ai og kongen der slik du gjorde med Jeriko og kongen der. Bare byttet og buskapen kan dere ta som krigsbytte for dere selv. Legg et bakhold mot byen, bak den.

Da sto Josva opp sammen med hele krigsfolket for å dra opp mot Ai. Josva valgte tretti tusen sterke krigere og sendte dem av sted om natten.

Han bød dem: Se, dere skal ligge i bakhold mot byen, bak byen. Gå ikke langt bort fra byen, og vær alle beredt.

Jeg og alt folket som er med meg, vil nærme oss byen. Når de går ut mot oss, slik som første gang, skal vi flykte for dem.

De vil jage oss til vi har trukket dem bort fra byen, for de vil si: ‘De flykter for oss som første gang.’ Da skal vi flykte for dem.

Så skal dere reise dere fra bakholdet og innta byen. Herren deres Gud vil gi den i deres hånd.

Når dere har tatt byen, skal dere sette den i brann. Gjør etter Herrens ord. Se, jeg har befalt dere.

Josva sendte dem av sted. De gikk til bakholdet og ble liggende mellom Betel og Ai, vest for Ai. Men Josva overnattet den natten midt blant folket.

Tidlig neste morgen sto Josva opp, mønstret folket, og han og Israels eldste gikk foran folket opp mot Ai.

Alle krigsmennene som var med ham, dro opp, nærmet seg og kom foran byen. De slo leir nord for Ai, og dalen lå mellom ham og Ai.

Han tok omkring fem tusen mann og stilte dem i bakhold mellom Betel og Ai, vest for byen.

Slik plasserte de folket: hele leiren nord for byen og bakstyrken vest for byen. Josva gikk den natten inn i dalen.

Da kongen i Ai så dette, skyndte de seg, sto tidlig opp og gikk ut, byens menn, for å møte Israel til strid, til den fastsatte tid, foran Arabasletten. Men han visste ikke at det lå et bakhold bak byen.

Josva og hele Israel lot seg slå og flyktet for dem på veien mot ørkenen.

Alt folket som var i Ai, ble kalt ut for å forfølge dem. De forfulgte Josva og ble trukket bort fra byen.

Det var ikke en eneste mann igjen i Ai eller i Betel som ikke dro ut etter Israel. De lot byen stå åpen og forfulgte Israel.

Da sa Herren til Josva: Rekk ut kastespydet som du har i hånden, mot Ai, for jeg vil gi byen i din hånd. Josva rakte ut kastespydet i hånden sin mot byen.

Bakholdsstyrken reiste seg raskt fra sin plass, sprang frem idet han rakte ut hånden, kom inn i byen og inntok den. De skyndte seg og satte byen i brann.

Da mennene i Ai vendte seg om og så det, se, røyken fra byen steg opp mot himmelen. De hadde ikke lenger kraft til å flykte hit eller dit. Og folket som hadde flyktet mot ørkenen, vendte seg mot forfølgerne.

Da Josva og hele Israel så at bakholdet hadde tatt byen, og at røyken fra byen steg opp, vendte de om og slo mennene fra Ai.

De andre kom ut fra byen imot dem, slik at de ble stående midt mellom israelittene, noen på den ene siden og noen på den andre. Israel slo dem ned til det ikke var noen overlevende eller noen som slapp unna.

Kongen av Ai tok de levende og førte ham til Josva.

Da Israel var ferdige med å slå i hjel alle som bodde i Ai, ute på marken og i ørkenen der de hadde forfulgt dem, og de alle var falt for sverdets egg, vendte hele Israel tilbake til Ai og slo den også med sverdets egg.

De som falt den dagen, både menn og kvinner, var tolv tusen – alle i Ai.

Josva trakk ikke hånden tilbake, den han hadde strakt ut med kastespydet, før han hadde viet alle innbyggerne i Ai til bannet.

Bare buskapen og byttet fra den byen tok Israel som krigsbytte for seg selv, etter Herrens ord, slik han hadde befalt Josva.

Josva brente Ai og gjorde den til en evig ruinhaug, en ødemark til denne dag.

Kongen av Ai hengte han på et tre til kvelden. Ved solnedgang ga Josva befaling, og de tok liket hans ned fra treet, kastet det ved inngangen til byporten og reiste over ham en stor steinhaug, som står der til denne dag.

Da bygde Josva et alter for Herren, Israels Gud, på fjellet Ebal.

Slik Moses, Herrens tjener, hadde befalt Israels barn, som det står skrevet i Mose lovbok: et alter av hele, uhogne steiner som det ikke var svingt jern over. På det ofret de brennoffer til Herren og slaktoffer, fredsoffer.

Der skrev han på steinene en avskrift av Mose lov, slik Moses hadde skrevet, for øynene på Israels barn.

Hele Israel med eldste, tilsynsmenn og dommere sto på begge sider av arken, rett foran levittprestene som bar Herrens paktsark – både innflytteren og den innfødte – den ene halvdelen vendt mot fjellet Gerisim og den andre halvdelen mot fjellet Ebal, slik Moses, Herrens tjener, hadde befalt: å velsigne Israels folk først.

Deretter leste han opp alle ordene i loven, både velsignelsen og forbannelsen, i samsvar med alt som står skrevet i lovboken.

Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels forsamling, også for kvinnene, de små og innflytteren som holdt til midt iblant dem.