Herrens engel kom opp fra Gilgal til Bokim og sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og førte dere inn i landet som jeg med ed hadde lovet deres fedre. Og jeg sa: Jeg skal aldri i evighet bryte min pakt med dere.

Dere skal ikke slutte pakt med dem som bor i dette landet. Deres altere skal dere rive ned. Men dere hørte ikke på min røst. Hva er det dere har gjort?

Derfor sa jeg også: Jeg vil ikke drive dem bort foran dere. De skal bli til torner i siden på dere, og deres guder skal bli en snare for dere.

Da Herrens engel talte disse ordene til alle Israels barn, hevet folket røsten og gråt.

De kalte stedet Bokim, og der ofret de til Herren.

Da Josva hadde sendt folket av sted, dro israelittene, hver til sin arvelodd, for å ta landet i eie.

Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og alle de eldste som levde lenge etter Josva, de som hadde sett alt det store Herren hadde gjort for Israel.

Så døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, hundre og ti år gammel.

De begravde ham innenfor grensene av hans arvelodd i Timnat-Heres i Efraims fjell, på nordsiden av fjellet Gaasj.

Også hele den slekten ble samlet til sine fedre. Etter dem sto det fram en annen slekt som ikke kjente Herren og heller ikke det han hadde gjort for Israel.

Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne og tjente Baalene.

De forlot Herren, fedrenes Gud, han som hadde ført dem ut av landet Egypt. De fulgte andre guder, noen av gudene hos folkene omkring dem; de bøyde seg for dem og vakte Herrens harme.

De forlot Herren og tjente Baal og Astartene.

Da ble Herrens vrede tent mot Israel. Han overga dem i hendene på plyndrere, og de plyndret dem. Han solgte dem til fiendene rundt dem, og de maktet ikke lenger å stå seg mot sine fiender.

Hver gang de dro ut, var Herrens hånd mot dem til ulykke, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget til dem. Da kom de i stor nød.

Da reiste Herren opp dommere, og de berget dem fra hånden til dem som plyndret dem.

Men de ville heller ikke lytte til sine dommere. De var troløse og fulgte andre guder og bøyde seg for dem. De vek snart av fra den veien deres fedre hadde gått, da de lød Herrens bud. De gjorde ikke slik.

Hver gang Herren reiste opp en dommer for dem, var Herren med dommeren og frelste dem fra fiendens hånd så lenge dommeren levde. For Herren ynket seg over deres klagerop på grunn av dem som undertrykte og plaget dem.

Men når dommeren døde, vendte de tilbake og bar seg enda verre at enn fedrene: De fulgte andre guder, tjente dem og bøyde seg for dem. De sluttet ikke med sine gjerninger og sin stivnakkede ferd.

Da ble Herrens vrede tent mot Israel, og han sa: Fordi dette folket har brutt min pakt som jeg påla deres fedre, og ikke hørte på min røst,

skal heller ikke jeg lenger drive noen bort for dem av de folkene som sto igjen etter Josva da han døde.

Slik vil jeg prøve Israel med dem, for å se om de holder seg til Herrens vei og vandrer på den slik fedrene deres gjorde, eller ikke.

Så lot Herren disse folkene bli igjen; han drev dem ikke raskt bort, og han ga dem ikke i Josvas hånd.