Dette er folkene som Herren lot bli igjen for å prøve Israel, alle som ikke hadde kjent alle krigene i Kanaan.

Dette skjedde bare for at kommende generasjoner av israelittene skulle lære krigføring, de som tidligere ikke hadde kjennskap til dette.

Fem filisterfyrster og alle kanaaneerne, sidonierne og hivittene som bodde i Libanons fjell, fra Baal-Hermon til inngangen til Hamat.

Disse fantes for å prøve Israel, for å se om de ville lyde Herrens bud, som han hadde pålagt deres fedre ved Moses.

Israelittene bodde midt iblant kanaaneerne, hettittene, amorittene, perisittene, hivittene og jebusittene.

De tok døtrene deres til koner for seg selv, ga sine egne døtre til sønnene deres, og de dyrket deres guder.

Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. De glemte Herren, sin Gud, og dyrket Baalene og Asjera-stolpene.

Da ble Herrens vrede tent mot Israel. Han ga dem i hendene på Kusjan-Risjatajim, kongen i Aram-Naharajim, og israelittene tjente Kusjan-Risjatajim i åtte år.

Da ropte israelittene til Herren, og Herren reiste opp en redningsmann for dem: Otniel, sønn av Kenas, Kalebs yngre bror. Han frelste dem.

Da kom Herrens ånd over ham, og han dømte Israel. Han dro ut til krig, og Herren overga Kusjan-Risjatajim, kongen i Aram, i hans hånd, og hans hånd fikk overtaket over Kusjan-Risjatajim.

Landet hadde ro i førti år. Så døde Otniel, Kenas' sønn.

Israelittene gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. Da styrket Herren Eglon, kongen av Moab, mot Israel, fordi de hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.

Han samlet ammonittene og amalekittene til seg, dro av sted og slo Israel, og de inntok Palmebyen.

Israelittene tjente Eglon, kongen av Moab, i atten år.

Da ropte israelittene til Herren, og Herren reiste dem en redningsmann: Ehud, sønn av Gera, en benjaminit, en mann som var venstrehendt. Ved hans hånd sendte israelittene tributten til Eglon, kongen av Moab.

Ehud laget seg et sverd med to egg, en alen langt, og han festet det under klærne på høyre lår.

Han bar fram tributten til Eglon, kongen av Moab. Eglon var en svært fet mann.

Da han var ferdig med å bære fram tributten, sendte han bort folket som bar tributten.

Men han vendte tilbake fra gudebildene ved Gilgal og sa: «Jeg har et hemmelig ærend til deg, konge.» Da sa han: «Stillhet!» Og alle som sto hos ham, gikk ut fra ham.

Ehud kom inn til ham. Han satt da alene i den svale øvre salen som han hadde for seg selv. Ehud sa: «Jeg har et ord fra Gud til deg.» Da reiste han seg fra tronen.

Ehud rakte ut venstre hånd, tok sverdet fra høyre lår og stakk det inn i magen hans.

Også håndtaket gikk inn etter bladet, og fettet lukket seg rundt bladet, for han trakk ikke sverdet ut av magen; og avføringen kom ut.

Ehud gikk ut i forgangen, lukket dørene til den øvre salen bak seg og låste dem.

Da han var gått ut, kom tjenerne inn. De så, og se: Dørene til den øvre salen var låst. De sa: «Han gjør nok sitt fornødne i det svale kammeret.»

De ventet så lenge at det ble pinlig, men se, han åpnet ikke dørene til den øvre salen. De tok nøkkelen og åpnet, og se, deres herre lå død på gulvet.

Mens de drøyde, slapp Ehud unna. He gikk forbi gudebildene og flyktet til Seira.

Da han kom dit, blåste han i hornet i Efraims fjell. Israelittene gikk ned fra fjellet sammen med ham, og han gikk foran dem.

Han sa til dem: «Følg etter meg, for Herren har gitt fiendene deres, moabittene, i deres hånd.» De gikk ned etter ham, og de inntok vadestedene over Jordan mot Moab, og de lot ikke noen komme over.

Den gangen slo de ned omkring ti tusen menn av Moab, alle sterke og stridsdyktige menn; ikke én mann slapp unna.

Slik ble Moab den dagen underlagt Israels hånd, og landet hadde ro i åtti år.

Etter ham kom Sjamgar, sønn av Anat. Han slo seks hundre filistere med en oksepigg, og også han berget Israel.