Byens fall: ensomhet, tårer og undertrykkelse etter ødeleggelsen
Å, hvordan sitter hun forlatt, byen som var så folkerik! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinne blant provinsene, er blitt trell.
Hun gråter bittert om natten, tårene renner på kinnene. Hun har ingen trøster blant alle som elsket henne; alle vennene har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
Juda er gått i eksil på grunn av nød og hardt slavearbeid. Hun bor blant folkene, men finner ikke ro. Alle som forfølger henne, har innhentet henne i trange pass.
Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde; prestene hennes sukker; de unge kvinnene hennes sørger, og hun selv er fylt av bitterhet.
Hennes motstandere har blitt til hode, hennes fiender er i ro. For Herren har latt henne lide for hennes mange overtredelser. Hennes barn er gått i fangenskap foran fienden.
Fra datter Sion er all hennes prakt gått bort. Hennes fyrster er som hjorter som ikke finner beite; uten kraft må de gå foran forfølgeren.
Minnet om velstand, syndens skam og vanhelligelse av helligdommen
Jerusalem minnes sine dager med nød og sin hjemløshet, alle de kostbare ting hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjelper fantes for henne. Fiender så på henne; de lo av hennes fall.
Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som hedret henne, forakter henne, for de har sett hennes nakenhet. Også hun sukker og vender seg bort.
Hennes urenhet henger ved skjørtene. Hun tenkte ikke på sin framtid, og hun falt forferdelig. Ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Fienden har rakt ut hånden mot alle hennes kostbare ting. Hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du hadde befalt ikke skulle gå inn i din forsamling.
Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
Jerusalem taler: uutholdelig smerte, Guds dom og tap av styrke
Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
Mine overtredelsers åk ble bundet fast i hans hånd; de flettet seg sammen, de steg opp på min nakke. Han brøt min kraft. Herren gav meg i hendene på dem jeg ikke kan stå meg mot.
Herren har forkastet alle mine mektige i mitt indre; han kalte sammen en høytid mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket vinpressen over jomfruen, Judas datter.
Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
Ingen trøster: erkjent skyld, omringende fiender og svikefulle allierte
Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste omkom i byen mens de søkte mat for å holde livet oppe.
Bønn i nød: se min smerte, be om rettferdig gjengjeldelse
Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.
La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør med dem som du har gjort med meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.