Hvordan Herren i sin vrede har gjort Sions datter mørk! Han kastet Israels prakt ned fra himmelen til jorden; på sin vredes dag kom han ikke sin fotskammel i hu.

Herren har slukt uten skånsel alle Jakobs bosteder; i sin vrede har han revet ned Judas datters festningsverker. Han har brakt dem ned til jorden, han har vanhelliget riket og dets fyrster.

I brennende vrede har han hogd av hele Israels kraft; han trakk sin høyre hånd tilbake for fienden. Han brant i Jakob som en flammende ild som fortærte rundt omkring.

Han spente sin bue som en fiende, hans høyre hånd sto klar som en motstander. Han drepte alt som var øyets lyst; i Sions datters telt utøste han sin harme som ild.

Herren ble som en fiende; han slukte Israel. Han slukte alle hennes palasser, ødela hennes festningsverk. I Judas datter gjorde han sorg og klage stor.

Han har lagt sin bolig øde som en hage, han ødela hans møtested. Herren lot høytid og sabbat bli glemt i Sion; i sin brennende vrede foraktet han konge og prest.

Herren forkastet sitt alter, han avviste sin helligdom. Han overgav murene rundt hennes palasser i fiendens hånd; de lot larm lyde i Herrens hus som på en høytidsdag.

Herren planla å ødelegge Sions datters mur; han strakte ut målesnoren. Han trakk ikke sin hånd tilbake fra å tilintetgjøre. Voll og mur sørget; sammen sank de.

Hennes porter sank i jorden; han har ødelagt og knust hennes bjelker og bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant folkeslagene; det finnes ingen lov. Også hennes profeter finner ikke noe syn fra Herren.

Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.

Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.

Til sine mødre sier de: Hvor er korn og vin? De segner som sårede i byens gater, når deres liv ebber ut i sine mødres fang.

Hva skal jeg vitne for deg, hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg likne deg med, så jeg kan trøste deg, Sions jomfru, datter? For din ødeleggelse er stor som havet – hvem kan lege deg?

Dine profeter har sett løgn og tomhet for deg; de avdekket ikke din skyld for å vende din skjebne. De så for deg budskap av løgn og forførelser.

Alle forbipasserende klappet i hendene over deg; de plystret hånlig og ristet på hodet over Jerusalems datter: Er dette byen som ble kalt fullkommen i skjønnhet, en glede for hele jorden?

Alle dine fiender gapte mot deg; de plystret og skjærte tenner. De sa: Vi har slukt henne! Ja, dette er dagen vi ventet på; vi fant den, vi så den.

Herren har gjort det han hadde bestemt; han fullbyrdet sitt ord, det han hadde befalt fra eldgamle dager. Han rev ned og sparte ikke; han lot fienden glede seg over deg, han opphøyet dine motstanderes horn.

Deres hjerte ropte til Herren: Sions datters mur, la tårene strømme som en bekk dag og natt! Gi deg selv ingen ro, la ikke øyet ditt stilne!

Stå opp, klag om natten, ved begynnelsen av nattevaktene! Utøs ditt hjerte som vann rett foran Herrens ansikt! Løft hendene mot ham for livet til dine små, som segner av sult ved hvert gatehjørne.

Se, Herre, og legg merke til hvem du har handlet slik mot! Skal kvinner spise sin egen frukt, de små de har fostret? Skal prest og profet drepes i Herrens helligdom?

Ung og gammel ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du drepte på din vredes dag, du slaktet uten å spare.

Du kalte sammen, som på en høytidsdag, mine redsler fra alle kanter; på Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller overlevde. De som jeg bar og oppfostret, dem gjorde fienden ende på.