HERRE, kom i hu hva som har hendt oss; se og legg merke til vår vanære.

Vår arv er blitt overgitt til fremmede, våre hus til utlendinger.

Vi er blitt farløse, uten far; mødrene våre er som enker.

Vannet vårt drikker vi for penger; veden vår må vi betale for.

De er på nakken vår; vi er utmattet, og vi får ingen hvile.

Vi har underkastet oss Egypt og Assur for å få brød.

Våre fedre syndet og er ikke mer; vi bærer deres skyld.

Slaver hersker over oss; ingen befrir oss fra deres hånd.

Vi skaffer oss vårt brød med livet som innsats, på grunn av sverdet i ørkenen.

Huden vår brenner som en ovn på grunn av hungersnødens brennhete.

Kvinner i Sion ble voldtatt, jomfruer i Judas byer.

Fyrster ble hengt av dem; de eldste ble ikke vist ære.

Unge menn måtte bære kvernen, gutter segnet under vedlasset.

De eldste er borte fra byporten; de unge fra sin musikk.

Gleden i vårt hjerte er tatt bort; dansen vår er blitt til sorg.

Kronen er falt fra vårt hode; ve oss, for vi har syndet.

For dette er vårt hjerte blitt sykt, for alt dette er våre øyne blitt dunkle.

For Sions fjell ligger øde; sjakaler streifer der.

Du, HERRE, troner til evig tid; din trone står fra slekt til slekt.

Hvorfor glemmer du oss for alltid? Hvorfor forlater du oss så lenge?

Før oss tilbake til deg, HERRE, så vi vender om; forny våre dager som i tidligere tider.

For du har da ikke forkastet oss helt? Er du virkelig så harm på oss?