I det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, ble himmelen åpnet, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden – det var det femte året etter at kong Jojakin ble bortført.

Herrens ord kom til Esekiel, presten, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Der kom Herrens hånd over ham.

Jeg så, og se: En stormvind kom fra nord, en stor sky med flammende ild, og en glans lå rundt den. Fra dens midte var det som synet av skinnende metall, fra midten av ilden.

Fra dens midte kom det til syne fire levende skapninger, og dette var deres utseende: De hadde menneskeskikkelse.

Hver av dem hadde fire ansikter, og hver av dem hadde fire vinger.

Beina deres var rette, og fotsålene var som fotsålen på en kalv; de skinte som glinsende bronse.

Under vingene på alle fire hadde de menneskehender på sine fire sider. Både ansiktene og vingene var hos alle fire.

Vingene deres rørte ved hverandre. Når de gikk, vendte de ikke; hver gikk rett fram, i den retningen ansiktet vendte.

Slik så ansiktene deres ut: Alle fire hadde menneskeansikt; på høyre side hadde de løveansikt, på venstre side okseansikt, og dessuten hadde de alle fire ørneansikt.

Slik var ansiktene; vingene deres var utspente oppover. Hver hadde to vinger som rørte ved hverandre, og to som dekket kroppene deres.

Hver gikk rett fram; dit ånden ville gå, dit gikk de. De vendte ikke når de gikk.

Og de levende skapningenes skikkelse var som brennende kull, som fakkelflammens skinn. Ilden beveget seg mellom skapningene; det var en glans ved ilden, og fra ilden gikk det ut lyn.

De levende skapningene fór fram og tilbake som lynet.

Da jeg så på de levende skapningene, se: På jorden ved siden av de levende skapningene var det et hjul, ett ved siden av hver av dem ved deres fire sider.

Hjulenes utseende og konstruksjon var som glimtet av krysolitt, og alle fire så like ut. Deres utseende og konstruksjon var som om det var et hjul inne i et hjul.

De gikk i alle fire retninger når de gikk; de vendte ikke når de gikk.

Felgene var høye og fryktinngytende, og felgene på alle fire var fulle av øyne rundt om.

Når de levende skapningene gikk, gikk hjulene ved siden av dem; og når skapningene ble løftet opp fra jorden, ble hjulene løftet opp.

Dit ånden ville gå, dit gikk de; og hjulene ble løftet opp sammen med dem, for de levende skapningenes ånd var i hjulene.

Når de gikk, gikk de; når de sto, sto de; og når de ble løftet opp fra jorden, ble hjulene løftet opp sammen med dem, for de levende skapningenes ånd var i hjulene.

Over hodene på de levende skapningene var det en hvelving, som glansen av en fryktinngytende krystall, utspent over hodene deres.

Under hvelvingen var vingene deres utstrakte og rørte ved hverandre. Hver av dem hadde to vinger som dekket dem, og to som dekket kroppene deres.

Jeg hørte lyden av vingene deres, som bruset av veldige vannmasser, som Den Allmektiges røst, når de gikk – en larm som lyden av en hær. Når de sto stille, senket de vingene.

Det lød en røst ovenfra hvelvingen som var over hodene deres. Når de sto stille, senket de vingene.

Høyt over hvelvingen som var over hodene deres, var det noe som lignet en safirstein, som synet av en trone. På det som lignet tronen var det en skikkelse som så ut som et menneske, høyt der oppe.

Jeg så noe som lignet skinnende metall, som ild omgitt av en glans rundt, fra det som så ut som hoftene hans og oppover; og fra det som så ut som hoftene hans og nedover, så jeg noe som så ut som ild, og en glans rundt ham.

Som synet av regnbuen som er i skyen på en regnværsdag, slik var glansen rundt. Dette var synet av Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt, og jeg hørte en røst som talte.