Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser:

Himmelriket er å ligne med en konge som holdt bryllupsfest for sønnen sin.

Han sendte tjenerne sine for å kalle de innbudte til bryllupsfesten, men de ville ikke komme.

Igjen sendte han andre tjenere og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand måltidet mitt; oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupsfesten!

Men de brydde seg ikke og gikk bort, en til sin egen åker, en annen til forretningen sin.

De andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.

Da kongen hørte det, ble han vred. Han sendte ut hærstyrkene sine, drepte morderne og brente byen deres.

Da sa han til tjenerne sine: Bryllupsfesten står ferdig, men de innbudte var ikke verdige.

Gå derfor ut til veikryssene og innby alle dere finner, til bryllupsfesten.

Tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester.

Men da kongen kom inn for å se gjestene, fikk han øye på en mann som ikke var kledd i bryllupsklær.

Han sa til ham: Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær? Men han ble svar skyldig.

Da sa kongen til tjenerne: Bind ham på hender og føtter og kast ham ut i det ytterste mørket! Der skal det være gråt og tenners gnissel.

For mange er kalt, men få er utvalgt.

Da gikk fariseerne bort og la planer om å fange ham i ord.

De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne og sa: Mester, vi vet at du er sann og lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om menneskers anseelse; du gjør ikke forskjell på folk.

Si oss derfor: Er det lov å betale skatt til keiseren, eller ikke?

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere?

Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar.

Han sa til dem: Hvem har dette bildet og denne innskriften?

De svarte: Keiseren. Da sa han til dem: Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.

Da de hørte dette, undret de seg; og de lot ham være og gikk sin vei.

Samme dag kom det til ham noen sadukeere, som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham:

Mester, Moses har sagt: Dersom en mann dør uten å ha barn, skal broren hans gifte seg med enken og reise broren sin ætt.

Det var sju brødre hos oss. Den første giftet seg og døde, og fordi han ikke hadde barn, etterlot han sin kone til broren.

Slik gikk det også med den andre og den tredje, helt til de sju.

Til sist døde også kvinnen.

I oppstandelsen, hvem av de sju skal hun da være kone til? For alle har hatt henne.

Men Jesus svarte dem: Dere tar feil; dere kjenner verken skriftene eller Guds kraft.

For i oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort, men de er som Guds engler i himmelen.

Men når det gjelder oppstandelsen fra de døde, har dere ikke lest det som er sagt dere av Gud:

Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.

Da folkemengden hørte dette, ble de slått av undring over hans lære.

Da fariseerne hørte at han hadde brakt sadukeerne til taushet, samlet de seg.

Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve:

Mester, hvilket er det største budet i loven?

Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.

Dette er det største og første budet.

Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.

På disse to budene hviler hele loven og profetene.

Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:

Hva mener dere om Messias? Hvem sin sønn er han? De svarte: Davids.

Han sa til dem: Hvordan kan da David ved Ånden kalle ham Herre og si:

Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.

Når altså David kaller ham Herre, hvordan kan han da være Davids sønn?

Ingen kunne svare ham et ord. Fra den dagen våget heller ingen lenger å spørre ham om noe.