Samfunnets forfall: vold, bestikkelser og brudd i familie og tillit
Ve meg! For jeg er blitt som ved innsamling av sommerfrukt, som etterplukket i vinhøsten. Det finnes ingen drueklase å spise; min sjel lengter etter en førstefiken.
Den fromme er borte fra landet, og den rettskafne finnes ikke blant menneskene. Alle ligger i bakhold etter blod; hver og en jakter på sin bror med nett.
Til det onde bruker de begge hendene med dyktighet; fyrsten krever, og dommeren tar imot bestikkelser. Den mektige taler ut sin lyst, og de sammenfletter det.
Den beste av dem er som en tornebusk, den mest rettskafne verre enn en tornehekk. Dagen som dine vaktmenn har ventet på – din straff – er kommet; nå blir forvirringen deres.
Sett ikke lit til en venn, stol ikke på en fortrolig; vokt dine ord for henne som ligger i din favn.
For sønn forakter far; datter reiser seg mot sin mor, svigerdatter mot sin svigermor. En manns fiender er hans egne husfolk.
Vending til Herren: håp om lys, rettferdighet og oppreisning
Men jeg vil speide etter Herren, jeg vil vente på min frelses Gud; min Gud vil høre meg.
Gled deg ikke over meg, min fiende! For er jeg falt, reiser jeg meg; om jeg sitter i mørke, er Herren lys for meg.
Jeg må bære Herrens vrede, for jeg har syndet mot ham, inntil han fører min sak og gir meg min rett. Han fører meg ut i lyset; jeg skal se hans rettferd.
Min fiende skal se det, og skammen skal dekke henne som sier til meg: «Hvor er Herren, din Gud?» Mine øyne skal se det; nå blir hun tråkket ned som sølen i gatene.
Den dagen bygges murer, grenser utvides, landet blir øde
En dag for å bygge dine murer! Den dagen skal grensene utvides.
Den dagen skal de komme til deg fra Assur og fra Egypts byer, fra Egypt til elven, fra hav til hav og fra fjell til fjell.
Men landet skal bli til øde på grunn av dem som bor der, som frukt av deres gjerninger.
Bønn om gjeting, Guds under og folkeslagenes ydmykelse
Vokt ditt folk med din stav, flokken som er din arv, som bor for seg selv i skog, midt på Karmel. La dem beite i Basan og Gilead som i de gamle dager.
Som i de dager da du dro ut av landet Egypt, vil jeg la dem se underfulle ting.
Folkene skal se det og skamme seg over all sin styrke. De legger hånden på munnen, ørene blir døve.
De skal slikke støv som slangen, som kryp på jorden; skjelvende skal de komme ut fra sine festninger. Til Herren vår Gud skal de komme i redsel, og de skal frykte deg.
Gud tilgir skyld og holder sine løfter til fedrene
Hvem er en Gud som du, som tilgir skyld og går forbi overtredelse hos den rest som er hans arv? Han holder ikke fast på sin vrede for alltid, for han har behag i miskunn.
Han skal igjen vise oss miskunn; han skal trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.
Du vil vise Jakob trofasthet, Abraham miskunn, slik du har sverget til våre fedre fra eldgamle dager.