På den tjuefjerde dagen i denne måneden var israelittene samlet til faste, kledd i sekkestrie og med jord på hodet.

Israels ætt skilte seg fra alle utlendinger. De sto fram og bekjente sine synder og fedrenes skyld.

De reiste seg på sin plass og leste en fjerdedel av dagen fra boken med Herrens lov, Herren sin Gud. En annen fjerdedel bekjente de og bøyde seg i tilbedelse for Herren, sin Gud.

På levittenes plattform sto Jesjua, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani, og de ropte med høy røst til Herren, sin Gud.

Levittene Jesjua og Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Serebja, Hodija, Sjebanja og Petahja sa: Stå opp og velsign Herren deres Gud fra evighet til evighet! Velsignet være ditt herlige navn, opphøyd over all velsignelse og pris.

Du alene er Herren. Du har skapt himmelen, himmelens himmel og hele deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem. Du holder alle i live, og himmelens hær tilber deg.

Du er Herren Gud som utvalgte Abram, førte ham ut fra Ur i Kaldea og gav ham navnet Abraham.

Du fant hans hjerte trofast for ditt ansikt. Du sluttet pakt med ham for å gi hans etterkommere landet til kanaanittene, hetittene, amorittene, perisittene, jebusittene og girgasjittene. Du holdt dine ord, for du er rettferdig.

Du så fedrenes nød i Egypt og hørte deres rop ved Sivsjøen.

Du gjorde tegn og under mot farao, mot alle hans tjenere og hele folket i landet, for du visste at de handlet hovmodig mot dem. Slik vant du deg et navn, som det er den dag i dag.

Du kløvde havet for dem, så de gikk gjennom havet på tørr grunn. Sine forfølgere kastet du i dypet som stein i veldige vannmasser.

Du ledet dem om dagen med en skystøtte og om natten med en ildstøtte for å lyse for dem på veien de skulle gå.

Du steg ned på Sinai-fjellet og talte til dem fra himmelen. Du gav dem rettferdige dommer, sanne lover, gode forskrifter og bud.

Du gjorde dem kjent med din hellige sabbat, og du gav dem bud, forskrifter og lov ved din tjener Moses.

Du gav dem brød fra himmelen mot sulten deres og lot vann strømme fra klippen mot tørsten deres. Du sa at de skulle gå inn og ta i eie landet som du hadde løftet din hånd og sverget å gi dem.

Men de og fedrene våre handlet hovmodig. De ble stivnakker og ville ikke høre dine bud.

De nektet å høre og husket ikke dine under som du hadde gjort for dem. De gjorde nakken hard og satte seg en leder for å vende tilbake til slaveriet i sin trass. Men du er en tilgivende Gud, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn; du forlot dem ikke.

Selv da de laget seg en støpt kalv og sa: «Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt», og begikk store gudsbespottelser,

forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.

Du gav dem din gode Ånd for å gjøre dem kloke. Manna holdt du ikke tilbake fra deres munn, og du gav dem vann for deres tørste.

I førti år sørget du for dem i ørkenen; de manglet ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres svulmet ikke.

Du gav dem riker og folk og delte dem ut i distrikter. De tok i eie landet til Sihon, kongen i Hesjbon, og landet til Og, kongen i Basan.

Du gjorde sønnene deres tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i landet som du hadde sagt til fedrene deres at de skulle komme og ta i eie.

Barna kom inn og tok landet i eie. Du underla dem landets innbyggere, kanaanittene, og gav dem i deres hånd, både kongene og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville.

De inntok befestede byer og fruktbar jord. De tok hus fulle av alt godt, uthogde sisterner, vinmarker, oliventrær og mange frukttrær. De åt og ble mette, de ble fete og levde i overflod og nøt din store godhet.

Men de var gjenstridige og gjorde opprør mot deg. De kastet din lov bak sin rygg, de drepte dine profeter som vitnet mot dem for å føre dem tilbake til deg, og de gjorde store gudsbespottelser.

Da gav du dem i hendene på deres fiender, som trengte dem. I sin trengsel ropte de til deg, og fra himmelen hørte du. Etter din store barmhjertighet gav du dem redningsmenn som berget dem fra fiendenes hånd.

Men så snart de fikk ro, falt de igjen og gjorde det som var ondt for ditt ansikt. Da overlot du dem i hendene på deres fiender, som hersket over dem. Så vendte de tilbake og ropte til deg. Fra himmelen hørte du og frelste dem mange ganger etter din store barmhjertighet.

Du advarte dem for å føre dem tilbake til din lov. Men de var hovmodige og ville ikke høre på dine bud. De syndet mot dine dommer, som et menneske skal leve ved dersom han gjør dem. De vendte en trassig skulder til, gjorde nakken hard og ville ikke høre.

I mange år tålte du dem. Du advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine, men de ville ikke høre. Da gav du dem i hendene på folkene i landene.

Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke ende på dem og forlot dem ikke, for du er en nådig og barmhjertig Gud.

Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud som holder pakten og miskunnen: La ikke all den nød som har rammet oss – våre konger, høvdinger, prester og profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.

Du er rettferdig i alt som har kommet over oss, for du har handlet i sannhet, men vi har gjort ondt.

Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre handlet ikke etter din lov. De lyttet ikke til dine bud og dine vitnesbyrd som du vitnet mot dem.

Selv mens de levde i sitt rike, i din store godhet som du hadde gitt dem, i det vide og fruktbare landet som du satte foran dem, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.

Se, i dag er vi slaver, og landet som du gav våre fedre for at de skulle spise frukten og nyte det gode i det – se, vi er slaver i det.

Det gir rikelig avling til de kongene du har satt over oss på grunn av våre synder. De rår over våre kropper og vårt buskap som de vil, og vi er i stor nød.