Av David. Herren er mitt lys og min frelse; hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern; hvem skulle jeg være redd for?

Når ugjerningsmenn kommer imot meg for å sluke meg, mine motstandere og fiender, da snublet de og falt.

Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, likevel er jeg trygg.

Én ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, skue Herrens skjønnhet og grunne i hans tempel.

For han gjemmer meg i sin hytte på ulykkens dag, han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på en klippe.

Nå løftes hodet mitt over fiendene rundt meg. I hans telt vil jeg bære fram jubeloffer; jeg vil synge og spille for Herren.

Hør, Herre, min røst når jeg roper! Vær meg nådig og svar meg!

Mitt hjerte sier om deg: «Søk mitt ansikt!» Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke.

Skjul ikke ansiktet ditt for meg, vis ikke din tjener bort i vrede. Du har vært min hjelp. Forlat meg ikke, og gi meg ikke opp, du min frelses Gud.

Om far og mor forlater meg, tar Herren meg til seg.

Lær meg din vei, Herre, og led meg på jevn sti for mine fienders skyld.

Gi meg ikke over til mine motstanderes vilje! For falske vitner står opp mot meg, og de puster ut vold.

Men jeg tror at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land.

Vent på Herren! Vær sterk, og la hjertet ditt få mot! Ja, vent på Herren!