En salme av David. Til påminnelse.

Herre, refs meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din harme.

For dine piler har trengt inn i meg, og din hånd har falt tungt på meg.

Det er ikke sunnhet i kroppen min på grunn av din harme, og det er ingen fred i knoklene mine på grunn av min synd.

For mine misgjerninger går over hodet på meg; som en tung byrde er de for tunge for meg.

Mine sår stinker og verker på grunn av min dårskap.

Jeg er krokrygget og bøyd helt ned; hele dagen går jeg omkring i sorg.

For hoftene mine er fulle av brennende smerte, og det er ingen sunnhet i kroppen min.

Jeg er kraftløs og knust til det ytterste; jeg stønner av hjertets uro.

Herre, for deg ligger all min lengsel åpen, og mitt sukk er ikke skjult for deg.

Hjertet mitt banker, kraften har forlatt meg, og lyset i øynene mine – også det er borte fra meg.

Mine kjære og venner holder seg unna min plage, og mine nærmeste står langt borte.

De som står meg etter livet, legger snarer; de som søker min ulykke, taler om ødeleggelse. Svik planlegger de hele dagen.

Men jeg er som en døv som ikke hører, og som en stum som ikke åpner sin munn.

Jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har noe svar i munnen.

For til deg, Herre, venter jeg; du vil svare, Herre, min Gud.

For jeg sa: La dem ikke juble over meg; når min fot vakler, gjør de seg store mot meg.

For jeg er nær til å halte, og min smerte er alltid for meg.

For min misgjerning vil jeg bekjenne, jeg er bekymret over min synd.

Men mine fiender lever og er sterke, mange er de som hater meg med urette.

De som gjengjelder ondt for godt, står meg imot; de er mot meg fordi jeg søker det gode.

Forlat meg ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra meg.

Skynd deg til min hjelp, Herre, min frelse!