Voktet tunge, voksende smerte, og utbrudd i bønn
Til korlederen. For Jedutun. En salme av David.
Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge den ugudelige står foran meg.
Jeg ble stum og helt stille; jeg tidde selv om det var godt. Men min smerte tiltok.
Erkjennelse av livets korthet og menneskets forgjengelighet
Mitt hjerte brant i mitt indre; mens jeg grunnet, flammet det opp som ild. Da talte jeg med tungen:
HERRE, la meg få vite min ende og målet for mine dager, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.
Se, du har gjort mine dager til en håndsbredde, og min levetid er som ingenting for deg. Ja, bare som et pust er hvert menneske, selv når han står støtt. Sela.
Håp i Herren, bønn om tilgivelse og lindring fra tukt
Ja, som et skyggebilde går mennesket omkring; ja, bare et pust er de i uro. Han hoper opp, men vet ikke hvem som får det.
Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp er hos deg.
Fri meg fra alle mine overtredelser! Gjør meg ikke til spott for dåren.
Jeg er stum; jeg vil ikke åpne min munn, for du har gjort det.
Ta bort ditt slag fra meg! Ved slaget fra din hånd går jeg til grunne.
Siste bønn om lindring før livet tar slutt
Med refselsene for skyld tukter du mennesket; du lar det han har kjært, tæres bort som av en møll. Ja, bare som et pust er hvert menneske. Sela.
Hør min bønn, HERRE, og lytt til mitt rop! Vær ikke taus overfor mine tårer! For jeg er en fremmed hos deg, en gjest, som alle mine fedre.
Vend blikket fra meg og la meg få hente meg inn før jeg går bort og ikke er mer.