En læresalme av Asaf. Hør, mitt folk, på min undervisning, bøy øret til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn med lignelser, jeg vil la gåter fra gammel tid strømme fram.

Det vi har hørt og kjenner, det våre fedre fortalte oss.

Vi vil ikke skjule det for deres barn; for den kommende slekt vil vi fortelle om Herrens pris, hans kraft og de under han gjorde.

Han reiste et vitnesbyrd i Jakob og satte en lov i Israel, som han påla våre fedre å gjøre kjent for sine barn.

for at den kommende slekt skulle kjenne det, barna som blir født, at de skulle stå fram og fortelle det til sine barn.

så de skulle sette sin tillit til Gud, ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.

og ikke bli som fedrene, en vrang og trassig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og hvis ånd ikke var tro mot Gud.

Efraims sønner, bueskyttere bevæpnet med bue, vendte om på kampens dag.

De holdt ikke Guds pakt og nektet å gå etter hans lov.

De glemte hans gjerninger og de under han hadde vist dem.

For øynene på fedrene deres gjorde han under i Egyptens land, på markene ved Soan.

Han kløvde havet og lot dem gå over, han reiste vannet som en voll.

Han ledet dem med sky om dagen, og hele natten med lys av ild.

Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke i rikt monn, som fra dype vann.

Han lot bekker strømme ut av klippen og lot vann renne ned som elver.

Men de fortsatte å synde mot ham, å trosse Den høyeste i det tørre landet.

De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat for sin lyst.

De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?

Se, han slo klippen, vannet strømmet og bekkene flommet. Kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?

Da Herren hørte det, ble han harm; ild ble tent i Jakob, også vrede steg opp mot Israel.

For de trodde ikke på Gud og stolte ikke på hans frelse.

Likevel bød han skyene der oppe og åpnet himmelens dører.

Han lot manna regne over dem til å spise, og han gav dem himmelens korn.

Mennesker fikk spise englebrød; han sendte dem føde så de ble mette.

Han lot østavinden fare i himmelen og førte sønnavinden fram med sin kraft.

Han lot kjøtt regne over dem som støv, og vingede fugler som havets sand.

Han lot det falle midt i leiren, rundt omkring deres boliger.

De åt og ble overmåte mette, det de hadde lyst på, lot han dem få.

De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, og maten var fortsatt i deres munn,

da steg Guds vrede opp mot dem. Han felte de kraftigste blant dem, han slo Israels unge menn til jorden.

Til tross for alt dette syndet de fortsatt, og de trodde ikke på hans under.

Så lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i brå redsel.

Når han drepte dem, søkte de ham; de vendte om og søkte Gud iherdig.

De husket at Gud var deres klippe, og Gud, Den høyeste, deres gjenløser.

Men de prøvde å bedra ham med sin munn, og med sin tunge løy de for ham.

Deres hjerte var ikke trofast mot ham, de var ikke tro i hans pakt.

Men han er barmhjertig. Han tilgir skyld og ødelegger ikke; mange ganger holdt han sin vrede tilbake og vakte ikke opp hele sin harme.

Han husket at de var kjøtt, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.

Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen, de krenket ham i ødemarken!

Igjen og igjen vendte de om og fristet Gud, de krenket Israels Hellige.

De husket ikke hans hånd, den dagen han fridde dem fra fienden,

da han satte sine tegn i Egypt og sine under på markene ved Soan.

Han gjorde elvene deres til blod, og de kunne ikke drikke av bekkene.

Han sendte mot dem fluesverm som fortærte dem, og frosker som ødela dem.

Han gav avlingen deres til gnageren og frukten av deres arbeid til gresshoppene.

Han slo deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med frost.

Han overgav feet deres til hagl og buskapen til lynild.

Han sendte mot dem sin brennende vrede, harme, fortørnelse og trengsel, en utsending av ødeleggende engler.

Han banet vei for sin vrede; han sparte ikke deres liv fra døden, men overgav deres liv til pesten.

Han slo alle førstefødte i Egypt, førstegrøden av deres kraft i Hams telt.

Men sitt folk lot han dra ut som en saueflokk, han førte dem som en hjord gjennom ørkenen.

Han ledet dem trygt, de var uten frykt, men havet dekket deres fiender.

Han førte dem til sitt hellige land, til dette fjellet hans høyre hånd hadde vunnet.

Han drev folkeslag bort foran dem, fordelte landet som arv med målesnor og lot Israels stammer bo i deres telt.

Likevel fristet og trosset de Gud, Den høyeste; hans forskrifter holdt de ikke.

De vendte tilbake og handlet troløst som fedrene; de ble som en sviktende bue.

Med sine offerhauger gjorde de ham rasende, med sine utskårne bilder vakte de hans nidkjærhet.

Gud hørte det og ble harm; han forkastet Israel dypt.

Han forlot sin bolig i Sjilo, teltet der han hadde tatt bolig blant mennesker.

Han gav sin styrke i fangenskap og sin prakt i fiendens hånd.

Han overgav sitt folk til sverdet, og mot sin arvelodd ble han harm.

Ilden fortærte hans unge menn, og hans unge kvinner ble ikke feiret med bryllupssang.

Prestene hans falt for sverdet, og hans enker gråt ikke.

Da våknet Herren som av søvn, som en kriger som skriker av vin.

Han slo sine fiender tilbake; han la en evig skam på dem.

Han forkastet Josefs telt, Efraims stamme valgte han ikke.

Han valgte Judas stamme, Sions fjell, som han elsket.

Han bygde sin helligdom som høydene, som jorden han grunnla for evig.

Han valgte David, sin tjener, og tok ham fra sauefoldene.

Han hentet ham bak de ammende søyene for å gjete Jakob, hans folk, og Israel, hans arv.

Han gjette dem med oppriktighet i sitt hjerte og ledet dem med kløkt i sine hender.