Jeg taler sant i Kristus, jeg lyver ikke; min samvittighet vitner med meg i Den hellige ånd.

For jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i hjertet.

For jeg skulle selv ønske å være forbannet, skilt fra Kristus, for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet.

De er israelitter; dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene.

Dem tilhører fedrene, og fra dem stammer Kristus etter kjødet, han som er over alle, Gud, velsignet i evighet. Amen.

Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel, er Israel.

Heller ikke er de alle barn fordi de er Abrahams ætt; men: 'I Isak skal din ætt kalles'.

Det vil si: Det er ikke kjøttets barn som er Guds barn, men løftets barn regnes som ætt.

For dette er løftesordet: 'På den fastsatte tiden vil jeg komme, og Sara skal få en sønn'.

Og ikke bare det; også Rebekka unnfanget ved én mann, Isak, vår far.

Før de var født og før de hadde gjort verken godt eller ondt, for at Guds hensikt etter utvelgelse skulle stå fast,

ikke av gjerninger, men av ham som kaller, ble det sagt til henne: 'Den eldste skal tjene den yngste'.

Som det står skrevet: 'Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg'.

Hva skal vi da si? Er det urett hos Gud? Slett ikke!

For han sier til Moses: 'Jeg viser barmhjertighet mot den jeg viser barmhjertighet, og jeg forbarmer meg over den jeg forbarmer meg'.

Altså beror det ikke på den som vil, eller den som løper, men på Gud som viser barmhjertighet.

For Skriften sier til farao: 'Til dette nettopp reiste jeg deg opp, for at jeg skulle vise min kraft i deg og for at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden'.

Så viser han barmhjertighet mot hvem han vil, og han forherder hvem han vil.

Da vil du si til meg: 'Hvorfor klandrer han da ennå? Hvem har stått hans vilje imot?'

Men, menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Sier vel formverket til ham som formet det: 'Hvorfor gjorde du meg slik?'

Har ikke pottemakeren myndighet over leiren, så han av den samme leirmassen kan gjøre ett kar til heder og et annet til vanære?

Hva så om Gud, som ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, bar over med stor langmodighet med vredens kar, gjort i stand til undergang,

og for å gjøre kjent rikdommen av sin herlighet over barmhjertighetens kar, som han på forhånd har gjort i stand til herlighet,

det vil si oss som han har kalt, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?

Som han også sier hos Hosea: 'Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, elsket'.

Og det skal skje: På det stedet hvor det ble sagt til dem: 'Dere er ikke mitt folk', der skal de kalles den levende Guds barn.

Men Jesaja roper om Israel: 'Om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst'.

For han fullfører ordet og gjør det kort, i rettferdighet; for et avkortet ord skal Herren sette i verk på jorden.

Og som Jesaja har sagt før: 'Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, latt det bli igjen en rest for oss, da var vi blitt som Sodoma, og vi hadde blitt lik Gomorra'.

Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke strakte seg etter rettferdighet, har oppnådd rettferdighet, ja, rettferdighet av tro.

Mens Israel, som søkte en lov som gir rettferdighet, nådde ikke fram til denne loven.

Hvorfor? Fordi det ikke skjedde av tro, men som om det var av lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen,

som det står skrevet: 'Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og den som tror på ham, skal ikke bli til skamme'.