Ruts bok 1:16
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og dra bort fra deg; for dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og dra bort fra deg; for dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra å følge etter deg. For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Bøy meg ikke fra å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg; for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg, eller vende tilbake fra å følge deg: for dit du går, vil jeg gå; og hvor du blir, vil jeg bli: ditt folk skal være mitt folk, og din Gud min Gud:
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
But Ruth replied, "Do not urge me to leave you or to turn back from following you. For wherever you go, I will go, and wherever you lodge, I will lodge. Your people will be my people, and your God will be my God.
Ruth svarte: 'Oppfordre meg ikke til å forlate deg eller snu om. For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk skal bli mitt folk, og din Gud min Gud.'
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke tving meg til å forlate deg eller vende tilbake fra deg, for dit du går vil jeg gå, og der du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
And th said, Intreat me not to leave thee, or to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people shall be my people, and thy God my God:
Men Rut svarte: Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
And Ruth said, Do not urge me to leave you, or to turn back from following you: for where you go, I will go; and where you stay, I will stay: your people shall be my people, and your God my God:
And Ruth said, Intreat me not to leave thee, or to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people shall be my people, and thy God my God:
Rut sa, "Ikke tving meg til å forlate deg eller til å vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud;
Men Ruth svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg. For hvor du går vil jeg gå, og hvor du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra å følge deg. Hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: «Tving meg ikke til å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
And Ruth{H7327} said,{H559} Entreat{H6293} me not to leave{H5800} thee, and to return{H7725} from following after{H310} thee, for whither thou goest,{H3212} I will go;{H3212} and where thou lodgest,{H3885} I will lodge;{H3885} thy people{H5971} shall be my people,{H5971} and thy God{H430} my God;{H430}
And Ruth{H7327} said{H559}{(H8799)}, Intreat{H6293}{(H8799)} me not to leave{H5800}{(H8800)} thee, or to return{H7725}{(H8800)} from following after{H310} thee: for whither thou goest{H3212}{(H8799)}, I will go{H3212}{(H8799)}; and where thou lodgest{H3885}{(H8799)}, I will lodge{H3885}{(H8799)}: thy people{H5971} shall be my people{H5971}, and thy God{H430} my God{H430}:
Ruth answered: Speake not to me therof, that I shulde forsake the, and turne backe from the: whithersoeuer thou goest, thither wil I go also: and loke where thou abydest, there wil I abide also: Thy people is my people, & thy God is my God.
And Ruth answered, Intreate mee not to leaue thee, nor to depart from thee: for whither thou goest, I will goe: and where thou dwellest, I will dwell: thy people shall be my people, and thy God my God.
And Ruth aunswered: Entreat me not to leaue thee, and to returne from after thee: for whyther thou goest, I will go also, & where thou dwellest, there I wil dwell: Thy people shalbe my people, and thy god my god:
And Ruth said, Intreat me not to leave thee, [or] to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people [shall be] my people, and thy God my God:
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
And Ruth saith, `Urge me not to leave thee -- to turn back from after thee; for whither thou goest I go, and where thou lodgest I lodge; thy people `is' my people, and thy God my God.
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
But Ruth said, Give up requesting me to go away from you, or to go back without you: for where you go I will go; and where you take your rest I will take my rest; your people will be my people, and your God my God.
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
But Ruth replied,“Stop urging me to abandon you! For wherever you go, I will go. Wherever you live, I will live. Your people will become my people, and your God will become my God.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17 Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren straffe meg både nå og senere hvis noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
18 Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å snakke til henne om det.
19 De gikk sammen til de kom til Betlehem. Da de kom dit, ble hele byen satt i bevegelse over dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?»
4 De giftet seg med moabittiske kvinner; den ene het Orpa, og den andre het Rut. De bodde der i omtrent ti år.
5 Så døde begge sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og sin mann.
6 Hun gjorde seg klar, sammen med sine svigerdøtre, til å dra tilbake fra Moabs land, for hun hadde hørt i Moab at Herren hadde sørget for sitt folk og gitt dem brød.
7 Hun forlot stedet der hun hadde bodd, med sine to svigerdøtre med seg, og de begynte på reisen tilbake til Juda-landet.
8 Noomi sa til sine svigerdøtre: «Dra tilbake, hver til mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, slik dere har gjort mot de døde og mot meg!
9 Måtte Herren gi dere at dere finner trygghet, hver i sitt hjem!» Hun kysset dem, og de løftet stemmen og gråt.
10 De sa til henne: «Vi vil virkelig dra tilbake med deg til ditt folk.»
11 Noomi svarte: «Vend tilbake, mine døtre; hvorfor skulle dere bli med meg? Har jeg enda sønner i magen, som kan bli deres menn?
12 Vend tilbake, mine døtre, gå hjem; for jeg er for gammel til å få en mann. Selv om jeg sa at det var håp for meg, selv om jeg fikk en mann i natt og til og med fødte sønner,
13 ville dere vente til de ble voksne? Ville dere forsake å bli gift? Nei, mine døtre, for det er langt mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
14 Da gråt de høyt igjen; og Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut klamret seg til henne.
15 Noomi sa: «Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og sin gud; vend tilbake sammen med henne.»
19 Svigermoren spurte: Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være den som brydde seg om deg! Da fortalte Ruth hvor hun hadde vært og sa: Mannen jeg har arbeidet hos i dag heter Boas.
20 Noomi sa til sin svigerdatter: Måtte han bli velsignet av Herren, som ikke har avstått fra å vise sin godhet mot de levende og de døde! Noomi la til: Mannen er vår slektning, en av våre gjenløsere.
21 Ruth, moabittinnen, sa: Dessuten sa han til meg: Hold deg til mine tjenestefolk til de har høstet ferdig hele avlingen.
22 Noomi sa til Ruth, sin svigerdatter: Det er godt, min datter, at du går ut med hans tjenestepiker, slik at ingen gjør deg noe på en annen åker.
23 Så holdt Ruth seg nær Boas' tjenestepiker, og hun sanket til både bygg- og hvetehøsten var ferdig, og hun ble boende hos sin svigermor.
7 Hun sa: Vær så snill å la meg sanke og samle blant kornbåndene etter innhøsterne. Hun har vært her fra morgen til nå uten å hvile mye.
8 Boas sa til Ruth: Hør, min datter, ikke sanke på en annen åker og gå heller ikke herfra. Hold deg til mine tjenestepiker.
9 Se hvor de høster, følg dem! Jeg har sagt til de unge mennene at de ikke skal trakassere deg. Når du er tørst, gå da til karrene og drikk av det vannet som de har øst opp.
10 Ruth falt på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, siden du bryr deg om meg, når jeg er en fremmed?
11 Boas svarte: Jeg har fått høre alt om hva du har gjort for din svigermor etter din manns død, og hvordan du forlot far og mor og ditt hjemland og kom til et folk du ikke kjente før.
2 Ruth, moabittinnen, sa til Noomi: Kjære, la meg gå ut på åkeren for å sanke aks bak den som jeg finner nåde hos. Og Noomi svarte henne: Gå, min datter.
3 Så gikk hun ut og begynte å sanke på åkeren bak innhøsterne. Det hendte slik at åkeren tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
9 Han sa: "Hvem er du?" Hun svarte: "Jeg er Ruth, din tjenestekvinne. Bre ut kappen din over din tjenestekvinne, for du er min løser."
10 Da sa han: "Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, ved at du ikke har gått etter de unge mennene, enten fattige eller rike.
5 Hun svarte: "Jeg skal gjøre alt som du sier til meg."
10 I tillegg har jeg også fått Rut, moabittinnen og Mahlons enke, til kone for å bevare navnet til den avdøde i hans arv, så hans navn ikke skal forsvinne fra blant hans slektninger eller fra hans sted i byporten. Dere er vitner i dag.'
11 Alle som var ved porten, inkludert de eldste, sa: 'Vi er vitner. Måtte Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus, som Rakel og Lea, som begge bygget opp Israels hus! Måtte du bli velstående i Efrata og kjent i Betlehem!
1 Noomi, svigermoren hennes, sa til henne: "Min datter, burde jeg ikke sørge for at du finner trygghet, så alt går deg vel?
22 Så kom Noomi tilbake med Ruth, den moabittiske svigerdatteren sin, fra Moabs land; og de kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
16 Da hun kom til svigermoren sin, sa Noomi: "Hvordan gikk det, min datter?" Hun fortalte alt mannen hadde gjort for henne.
13 Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone. Han gikk inn til henne, og Herren ga henne en sønn.
14 Da sa kvinnene til Noomi: 'Lovet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løser! Måtte hans navn bli kjent i Israel!
38 Men du skal dra til min fars hus og min slekt, og finne en kone til sønnen min.'
39 Jeg sa til min herre: 'Hva om kvinnen ikke vil følge meg?'
16 Men hvis han sier til deg: Jeg vil ikke forlate deg, fordi han elsker deg og familien din og har det godt hos deg,
30 Men han svarte: «Jeg vil ikke dra med dere, jeg vil dra tilbake til mitt land og min slekt.»
31 Moses sa: «Vær så snill, ikke forlat oss, siden du kjenner til hvordan vi skal slå leir i ørkenen. Du skal være våre øyne.
32 Når du er med oss, vil vi gjøre godt mot deg, slik som Herren har lovet å gjøre godt mot oss.»
20 Du kom i går, og skal jeg la deg vandre rundt med oss i dag? Jeg går dit jeg kan. Vend tilbake, ta med dine brødre. Måtte godhet og troskap være med deg!
5 Boas spurte tjeneren som hadde tilsyn med innhøsterne: Hvem tilhører denne unge kvinnen?
15 Se, jeg er med deg og vil beskytte deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. Jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovet deg.
13 Hun sa: Måtte jeg finne nåde i dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestepiker.
5 Boas sa: 'Når du kjøper åkeren av Noomi, kjøper du den også fra moabittinnen Rut, den avdødes enke, for å sikre den avdødes navn i hans arv.'
57 Mens de vandret bortover veien, sa en mann til ham: Herre, jeg vil følge deg hvor du enn går.
30 Men guttens mor sa: Så sant Herren lever, og du selv lever, vil jeg ikke forlate deg. Så reiste han seg og fulgte henne.