Ruts bok 1:9
Måtte Herren gi dere at dere finner trygghet, hver i sitt hjem!» Hun kysset dem, og de løftet stemmen og gråt.
Måtte Herren gi dere at dere finner trygghet, hver i sitt hjem!» Hun kysset dem, og de løftet stemmen og gråt.
Må Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de hevet stemmen og gråt.
Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.
Måtte Herren gi dere hver en trygg hvileplass i huset til deres nye mann.» Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
Herren gi dere at dere må finne hvile, hver i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de løftet opp sine stemmer og gråt.
Må Herren gi dere at dere kan finne hvile, hver i huset til sin ektemann. Så kysset hun dem; og de løftet sin stemme og gråt.
Måtte Herren gi dere at dere finner trygghet, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
«Måtte Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de gråt høyt.
Må HERREN la det skje slik at hver av dere finner hvile i sin ektemanns hus.' Deretter kysset hun dem, og de ropte ut i gråt.
«Måtte Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de gråt høyt.
Måtte Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Og hun kysset dem. Da løftet de sine stemmer og gråt.
May the LORD grant that each of you will find rest in the home of another husband." She kissed them goodbye, and they lifted up their voices and wept.
«Måtte Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de høylydt gråt.
The LORD grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voice, and wept.
Måtte Herren gi dere fred, hver av dere i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
The LORD grant you that you may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voices and wept.
The LORD grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voice, and wept.
Måtte Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de løftet opp sin røst og gråt.
Måtte Herren gi dere et sted å hvile, hver i sin nye manns hus.» Så kysset hun dem, og de løftet sin røst og gråt.
Herren gi dere at dere må finne ro, hver i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
Må Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem farvel, og de gråt høyt.
The LORDE graunte you, yt ye maie fynde rest ether of you in hir husbades house (whom ye shal get) and she kyssed them. Then lift they vp their voyce, and wepte,
The Lorde graunt you, that you may finde rest, either of you in the house of her husbande; when she kissed them, they lift vp their voice and wept.
And the Lord geue you, that you may fynde rest, either of you in the house of her husbande. And when she kyssed them, they lift vp their voyce and wept,
The LORD grant you that ye may find rest, each [of you] in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voice, and wept.
Yahweh grant you that you may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
Jehovah doth grant to you, and find ye rest each in the house of her husband;' and she kisseth them, and they lift up their voice and weep.
Jehovah grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
Jehovah grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
May the Lord give you rest in the houses of your husbands. Then she gave them a kiss; and they were weeping bitterly.
Yahweh grant you that you may find rest, each of you in the house of her husband." Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
May the LORD enable each of you to find security in the home of a new husband!” Then she kissed them goodbye and they wept loudly.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1I de dager da dommerne styrte, var det hungersnød i landet. En mann fra Betlehem i Juda dro for å bo som fremmed i Moabs land, han og hans kone og hans to sønner.
2Mannen het Elimelek, hans kone het Noomi, og deres to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs land og ble boende der.
3Elimelek, Noomis ektemann, døde, og hun ble igjen med sine to sønner.
4De giftet seg med moabittiske kvinner; den ene het Orpa, og den andre het Rut. De bodde der i omtrent ti år.
5Så døde begge sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og sin mann.
6Hun gjorde seg klar, sammen med sine svigerdøtre, til å dra tilbake fra Moabs land, for hun hadde hørt i Moab at Herren hadde sørget for sitt folk og gitt dem brød.
7Hun forlot stedet der hun hadde bodd, med sine to svigerdøtre med seg, og de begynte på reisen tilbake til Juda-landet.
8Noomi sa til sine svigerdøtre: «Dra tilbake, hver til mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, slik dere har gjort mot de døde og mot meg!
10De sa til henne: «Vi vil virkelig dra tilbake med deg til ditt folk.»
11Noomi svarte: «Vend tilbake, mine døtre; hvorfor skulle dere bli med meg? Har jeg enda sønner i magen, som kan bli deres menn?
12Vend tilbake, mine døtre, gå hjem; for jeg er for gammel til å få en mann. Selv om jeg sa at det var håp for meg, selv om jeg fikk en mann i natt og til og med fødte sønner,
13ville dere vente til de ble voksne? Ville dere forsake å bli gift? Nei, mine døtre, for det er langt mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
14Da gråt de høyt igjen; og Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut klamret seg til henne.
15Noomi sa: «Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og sin gud; vend tilbake sammen med henne.»
16Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og dra bort fra deg; for dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren straffe meg både nå og senere hvis noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å snakke til henne om det.
19De gikk sammen til de kom til Betlehem. Da de kom dit, ble hele byen satt i bevegelse over dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?»
20Hun svarte dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara; for den Allmektige har gjort livet svært bittert for meg.
21Jeg dro bort full, men Herren har ført meg tom tilbake. Hvorfor skal dere kalle meg Noomi når Herren har vitnet mot meg, og den Allmektige har mishandlet meg?»
22Så kom Noomi tilbake med Ruth, den moabittiske svigerdatteren sin, fra Moabs land; og de kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
1Noomi, svigermoren hennes, sa til henne: "Min datter, burde jeg ikke sørge for at du finner trygghet, så alt går deg vel?
2Nå, er ikke Boas, som du har vært hos sammen med de unge kvinnene, en av våre slektninger? Se, i natt vil han rense bygg på treskeplassen.
13Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone. Han gikk inn til henne, og Herren ga henne en sønn.
14Da sa kvinnene til Noomi: 'Lovet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løser! Måtte hans navn bli kjent i Israel!
15Han vil være en trøst for din sjel og sørge for deg i din alderdom, fordi svigerdatteren din, som elsker deg og er mer verdt for deg enn sju sønner, har født ham.'
16Noomi tok gutten og la ham i fanget sitt og ble hans fostermor.
18Hun løftet det opp og kom tilbake til byen, og hennes svigermor så hva hun hadde sanket. Hun tok det frem som var til overs etter måltidet og ga det til svigermoren.
19Svigermoren spurte: Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være den som brydde seg om deg! Da fortalte Ruth hvor hun hadde vært og sa: Mannen jeg har arbeidet hos i dag heter Boas.
20Noomi sa til sin svigerdatter: Måtte han bli velsignet av Herren, som ikke har avstått fra å vise sin godhet mot de levende og de døde! Noomi la til: Mannen er vår slektning, en av våre gjenløsere.
21Ruth, moabittinnen, sa: Dessuten sa han til meg: Hold deg til mine tjenestefolk til de har høstet ferdig hele avlingen.
22Noomi sa til Ruth, sin svigerdatter: Det er godt, min datter, at du går ut med hans tjenestepiker, slik at ingen gjør deg noe på en annen åker.
23Så holdt Ruth seg nær Boas' tjenestepiker, og hun sanket til både bygg- og hvetehøsten var ferdig, og hun ble boende hos sin svigermor.
1Noomi hadde en slektning av sin avdøde mann, en mektig og velstående mann av Elimeleks slekt, og hans navn var Boas.
2Ruth, moabittinnen, sa til Noomi: Kjære, la meg gå ut på åkeren for å sanke aks bak den som jeg finner nåde hos. Og Noomi svarte henne: Gå, min datter.
3Så gikk hun ut og begynte å sanke på åkeren bak innhøsterne. Det hendte slik at åkeren tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
4Da kom Boas fra Betlehem og sa til innhøsterne: Herren være med dere! Og de svarte: Herren velsigne deg!
5Boas spurte tjeneren som hadde tilsyn med innhøsterne: Hvem tilhører denne unge kvinnen?
6Tjeneren svarte: Det er den moabittiske kvinnen som kom tilbake med Noomi fra Moabs land.
7Hun sa: Vær så snill å la meg sanke og samle blant kornbåndene etter innhøsterne. Hun har vært her fra morgen til nå uten å hvile mye.
8Boas sa til Ruth: Hør, min datter, ikke sanke på en annen åker og gå heller ikke herfra. Hold deg til mine tjenestepiker.
11Alle som var ved porten, inkludert de eldste, sa: 'Vi er vitner. Måtte Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus, som Rakel og Lea, som begge bygget opp Israels hus! Måtte du bli velstående i Efrata og kjent i Betlehem!
16Da hun kom til svigermoren sin, sa Noomi: "Hvordan gikk det, min datter?" Hun fortalte alt mannen hadde gjort for henne.
18Noomi svarte: "Vent, min datter, til du ser hvordan saken faller ut, for mannen vil ikke hvile før han har ordnet opp i dag."
13Hun sa: Måtte jeg finne nåde i dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestepiker.
10Ruth falt på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, siden du bryr deg om meg, når jeg er en fremmed?
11Boas svarte: Jeg har fått høre alt om hva du har gjort for din svigermor etter din manns død, og hvordan du forlot far og mor og ditt hjemland og kom til et folk du ikke kjente før.
9Han sa: "Hvem er du?" Hun svarte: "Jeg er Ruth, din tjenestekvinne. Bre ut kappen din over din tjenestekvinne, for du er min løser."
10Da sa han: "Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, ved at du ikke har gått etter de unge mennene, enten fattige eller rike.
18Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.