2 Mosebok 33:4
Da folket hørte de onde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte de onde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte disse tunge ordene, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte dette harde budskapet, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte dette alvorlige budskapet, begynte de å sørge, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte disse onde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte denne onde beskjeden, sørget de, og ingen av dem tok på seg sine smykker.
Da folket hørte dette harde ordet, ble de sorgfulle, og ingen kledde seg i sine smykker.
Og da folket hørte disse dårlige nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse vonde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine prydgjenstander.
Og da folket hørte disse dårlige nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse strenge ordene, sørget de, og ingen bar sine smykker.
When the people heard this bad news, they mourned, and no one put on any ornaments.
Da folket hørte disse strenge ordene, ble de sørgmodige, og ingen bar sine smykker.
Der Folket hørte denne onde Tale, da sørgede de, og Ingen satte sin Prydelse paa sig.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
Og da folket hørte disse onde nyhetene, sørget de, og ingen bar sine smykker.
And when the people heard these bad tidings, they mourned: and no man did put on his ornaments.
Da folket hørte denne dårlige nyheten, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte disse triste nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte denne dårlige nyheten, ble de fulle av sorg, og ingen tok på seg smykker.
And when the people{H5971} heard{H8085} these evil{H7451} tidings,{H1697} they mourned:{H56} and no man{H376} did put{H7896} on him his ornaments.{H5716}
And when the people{H5971} heard{H8085}{(H8799)} these evil{H7451} tidings{H1697}, they mourned{H56}{(H8691)}: and no man{H376} did put{H7896}{(H8804)} on him his ornaments{H5716}.
And when the people heard this euell tydinges, they sorowed: ad no ma dyd put on his bestrayment.
Whan the people herde this euell tydinges, they sorowed, and no man put on his best rayment.
And when the people heard this euill tydings, they sorowed, and no man put on his best rayment.
And when the people hearde this euil tidinges, they sorowed: and no man dyd put on his best rayment.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
When the people heard this evil news, they mourned: and no one put on his jewelry.
And the people hear this sad thing, and mourn; and none put his ornaments on him.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
Hearing this bad news the people were full of grief, and no one put on his ornaments.
When the people heard this evil news, they mourned: and no one put on his jewelry.
When the people heard this troubling word they mourned; no one put on his ornaments.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5 For Herren hadde sagt til Moses: Si til Israels barn: Dere er et stivbent folk; jeg vil komme inn i midten av dere et øyeblikk og utrydde dere; derfor ta nå av dere smykkene, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre med dere.
6 Og Israels barn tok av seg smykkene ved fjellet Horeb.
1 Og da folket så at Moses forsinket kom ned fra fjellet, samlet de seg mot Aron og sa til ham: "Kom, lag oss en gud som kan gå foran oss; for når det gjelder denne Moses, mannen som førte oss ut av Egypt, vet vi ikke hva som er blitt av ham."
2 Og Aron sa til dem: "Ta av gullørene deres, fra ørene på konene, sønnene og døtrene deres, og bring dem til meg."
3 Og hele folket brøt av de gullørene som de hadde i ørene, og bragte dem til Aron.
39 Moses fortalte disse ordene til alle Israels barn; folket sørget mye.
25 Og da Moses så at folket var nakne; (for Aron hadde gjort dem nakne til sin skam blant sine fiender:)
18 På den dagen vil Herren ta bort all prangende pynt fra dem, som ankelsmykker, hodepryd, og de runde ornamentene som månen.
19 Kjedene, armbåndene og skjerfene,
20 Hodepryd, beinsmykker, hodeskjul, ansiktstavler og øredobber.
21 Ringene og nesesmykker,
2 Tal nå til folket, og la hver mann kreve sølv og gull fra sin nabo, og hver kvinne om sølv og gull fra sin nabo.
50 Vi har derfor brakt et offer til Herren, hva hver mann har fått av gullsmykker, lenker, armbånd, ringer, øreringer og tabletter, for å gjøre soning for sjelene våre for Herren.
51 Og Moses og Eleazar presten tok gull fra dem, også alle de bearbeidede smykkene.
26 De skal også ta fra deg klærne dine og ta bort dine vakre juveler.
34 Og folket tok deig før det var blitt surdeig; deres eltemaskiner var bundet opp i klærne deres på skuldrene.
35 Og Israels barn gjorde i samsvar med Moses' ord; og de lånte av egypterne sølv- og gullsmykker og klær.
33 Og når Moses hadde talt ferdig med dem, la han et slør over ansiktet sitt.
34 Men når Moses gikk inn for Herren for å tale med ham, tok han sløret av, inntil han kom ut. Og han kom ut, og talte til Israels barn det han hadde blitt befalt.
35 Og Israels barn så Moses' ansikt, at huden i ansiktet hans skinte; og Moses la sløret over ansiktet sitt igjen, inntil han gikk inn for å tale med ham.
3 Og ingen skal komme opp med deg, og ingen skal bli sett over hele fjellet; og la ikke buskapen eller hjorden beite foran fjellet.
6 Og Moses sa til Aron, Eleazar og Itamar, hans gjenværende sønner: «Dekk ikke hodet, og riv ikke klærne; for da dør dere, og vrede vil komme over folket. La derimot brødrene deres, hele Israels hus, sørge over brannen som Herren har påtent.
7 Og Herren sa til Moses: "Gå ned; for ditt folk, som du førte ut av Egypt, har korrumpert seg:"
8 De har raskt avveket fra veien som jeg har befalt dem; de har laget seg en støpt kalv og tilbedt den, og offret til den og sagt: "Dette er dine guder, Israel, som har ført deg opp fra Egypts land."
9 Og Herren sa til Moses: "Jeg har sett dette folket, og se, det er et halsstivt folk:"
10 Da hørte Moses folket gråte gjennom sine familier, hver mann i døråpningen til sitt telt; og Herren ble sterkt sint; Moses var også misfornøyd.
24 Og det skal skje at istedenfor søt lukt, skal det bli stink; istedenfor belte, et revnet stykke; istedenfor velstelt hår, skallhet; og i stedet for brystpryd, sekk; og brann i stedet for skjønnhet.
18 Og hele folket så tordenen, lynene, lyden av trompeten, og berget som røyket; da folket så det, trakk de seg tilbake og stod langt borte.
18 De skal også belte seg med sekk, og frykt skal omfatte dem; og skam skal hvile på alle ansikter, og de skal være skallet på hodene.
28 Og Moses strippet Aron for klærne og la dem på Eleazar, hans sønn; og Aron døde der på toppen av fjellet; og Moses og Eleazar kom ned fra fjellet.
29 Og da hele menigheten så at Aron var død, sørget de for Aron i tretti dager, hele Israels hus.
7 Og han satte dem på skuldrene av efoden som minnesmerker for Israels sønner; slik som Herren befalte Moses.
22 Men hver kvinne skal låne fra naboene, og fra dem som bor i hennes hus, sølvskatter, gullskatter og klær; og dere skal sette dem på deres sønner og døtre; og dere skal ta bytte fra egypterne.
16 Og Herren sa til Moses: Se, du skal sove med dine fedre, og dette folket vil reise seg og vende seg mot de fremmede gudene i landet som de går inn i, og de vil forlate meg og bryte min pakt.
17 Da skal min vrede bli opptent mot dem den dagen, og jeg vil forlate dem og skjule ansiktet mitt for dem. De skal bli fortært, og mange ulykker og vanskeligheter skal ramme dem, slik at de vil si: Kommer ikke disse ulykkene over oss fordi vår Gud ikke er blant oss?
9 Og Moses talte slik til Israels barn, men de hørte ikke på Moses på grunn av sin nød og sitt tunge slavearbeid.
31 Og Moses vendte tilbake til Herren og sa: "Å Gud, dette folket har syndet en stor synd og har laget seg guder av gull."
1 På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg med faste, kledd i sekk og med jord på seg.
12 Og Herren sa til meg: Reis deg, gå raskt ned fra fjellet; for ditt folk som du har ført ut av Egypt, har fordervet seg; de har raskt avveket fra veien som jeg befalte dem; de har laget seg en støpt kalv.
14 Og Moses gikk ned fra fjellet til folket og helliget dem; de vasket klærne sine.
24 Dere døtre av Israel, gråt over Saul, som kledde dere i skarlagen, ga dere herlige pynteartikler og gullpynt på klærne deres.
12 Og den dagen kalte Herren Gud av hærskarene til å gråte, til sorg og til å bruke sekk.
3 Til et land som flyter med melk og honning; for jeg vil ikke gå midt iblant dere, for dere er et stivbent folk; ellers vil jeg utrydde dere på veien.
4 Og Herren sa til Moses: Ta alle lederne av folket og heng dem opp for Herren så solen skinner på dem, slik at Herrens sterke vrede kan avta fra Israel.
22 Og de kom, både menn og kvinner, alle som hadde et villig hjerte, og brakte armbånd, øreringer, ringer og smykker, alt av gull; og hver mann som ga, ga en gave av gull til Herren.
11 Og hele Israel skal høre om dette og frykte, og ikke gjøre noe slikt ondt blant dere.
20 Og hele menigheten av Israels barn gikk bort fra Moses' nærvær.
35 Og Herren rammet folket fordi de laget kalven som Aron hadde laget.
8 Sørg derfor, og kle dere i sekkestrie; gråt og klag; for Herrens vrede har ikke vent seg bort fra oss.