Herren sa til Moses: Gå, dra opp herfra, du og folket som du førte opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovte Abraham, Isak og Jakob og sa: Til dine etterkommere vil jeg gi det.

Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hivittene og jebusittene.

Dra til et land som flyter med melk og honning. Men jeg vil ikke gå i din midte, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.

Da folket hørte dette harde budskapet, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.

Herren sa til Moses: Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg et eneste øyeblikk skulle gå i din midte, ville jeg gjøre ende på deg. Ta nå av deg dine smykker, så vil jeg vite hva jeg skal gjøre med deg.

Så tok Israels barn av seg smykkene sine fra Horeb og videre.

Moses tok teltet og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra leiren. Han kalte det møteteltet. Hver den som søkte Herren, gikk ut til møteteltet som var utenfor leiren.

Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg og stilte seg ved inngangen til sitt telt. De så etter Moses til han gikk inn i teltet.

Når Moses gikk inn i teltet, kom skystøtten ned og ble stående ved inngangen til teltet, og Herren talte med Moses.

Når hele folket så skystøtten stå ved inngangen til teltet, reiste hele folket seg og bøyde seg, hver ved inngangen til sitt eget telt.

Herren talte med Moses ansikt til ansikt, slik en mann taler med sin venn. Deretter vendte han tilbake til leiren. Men hans tjener, Josva, Nuns sønn, en ung mann, vek ikke fra teltet.

Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Før dette folket opp! Men du har ikke latt meg vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde i mine øyne.

Om jeg da virkelig har funnet nåde i dine øyne, så la meg få kjenne dine veier, så jeg kan kjenne deg og finne nåde i dine øyne. Og se: Dette folket er ditt folk.

Han sa: Jeg selv vil gå med, og jeg vil gi deg hvile.

Da sa han til ham: Hvis ikke ditt nærvær går med, så før oss ikke opp herfra.

For hvordan skal det ellers bli kjent at jeg og ditt folk har funnet nåde i dine øyne? Er det ikke ved at du går med oss, så vi, jeg og ditt folk, blir skilt ut fra alle folkene på jorden?

Herren sa til Moses: Også dette du har sagt, vil jeg gjøre. For du har funnet nåde i mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.

Da sa han: La meg få se din herlighet.

Han svarte: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg, og jeg vil forkynne navnet Herren for deg. Jeg vil være nådig mot den jeg er nådig mot, og jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg viser barmhjertighet.

Men han sa: Du kan ikke se mitt ansikt, for intet menneske kan se meg og leve.

Herren sa: Se, her er et sted ved meg; still deg på klippen.

Når min herlighet går forbi, vil jeg sette deg i en klippekløft og dekke deg med hånden min til jeg har gått forbi.

Siden vil jeg ta hånden min bort, og du skal se meg bakfra, men mitt ansikt kan ikke ses.