1 Mosebok 42:21
Og de sa til hverandre: Vi er virkelig skyldige mot vår bror, for vi så angsten i sjelen hans da han ba oss, og vi ville ikke høre; derfor har denne nød rammet oss.
Og de sa til hverandre: Vi er virkelig skyldige mot vår bror, for vi så angsten i sjelen hans da han ba oss, og vi ville ikke høre; derfor har denne nød rammet oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi har skyld i det som hendte vår bror; vi så hans dype nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige mot vår bror. Vi så nøden i hans sjel da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige overfor vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
Da sa de til hverandre: 'Sannelig, vi er skyldige for vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor kommer denne nød over oss.'
Da sa de til hverandre: Sannelig, vi er skyldige med hensyn til vår bror, fordi vi så sjelens nød når han ba oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne nød kommet over oss.
Så sa de til hverandre: "Vi blir straffet for det vi gjorde mot broren vår. Vi så hans fortvilelse da han ba om nåde, men vi ville ikke lytte. Derfor er vi nå i denne vanskelige situasjonen."
21 De sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så nøden hans da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor kommer denne nøden over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Så sa de til hverandre: Vi er skyldige for det vi gjorde mot vår bror, fordi vi så hans nød da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor er denne trengselen kommet over oss.
They said to one another, 'Surely we are being punished because of our brother. We saw the anguish of his soul when he begged us, but we would not listen. That is why this distress has come upon us.'
Da sa de til hverandre: Sandelig, vi er skyldige angående vår bror; vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi lyttet ikke. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Men de sagde, den Ene til den Anden: Vi forskyldte sandeligen dette paa vor Broder, at vi saae hans Sjæls Angest, idet han bad os, og vi vilde ikke høre; derfor kommer denne Angest over os.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
Da sa de til hverandre: Vi er virkelig skyldige når det gjelder vår bror, fordi vi så sorgen i hans sjel da han ba oss, men vi hørte ikke. Derfor har denne trengsel kommet over oss.
And they said one to another, We are truly guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he begged us, and we would not listen; therefore this distress has come upon us.
De sa til hverandre: "Vi er sannelig skyldige overfor vår bror, fordi vi så hans nød, da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss."
Da sier de til hverandre: «Sannelig, vi er skyldige for vår bror, fordi vi så hans nød da han ba oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor er denne nøden kommet over oss.»
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige med tanke på vår bror, for vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Sannelig, vi har gjort urett mot vår bror; for vi så hans nød, men vi hørte ikke på hans bønner; derfor har denne trengsel kommet over oss.
Than they sayde one to a nother: we haue verely synned agaynst oure brother in that we sawe the anguysh of his soull when he besought us and wold not heare him: therfore is this troubyll come apon us.
And they sayde one to another: This haue we deserued against oure brother, in that we sawe the anguysh of his soule, whan he besought vs, and we wolde not heare him: therfore cometh now this trouble vpon vs.
And they said one to another, We haue verily sinned against our brother, in that we sawe the anguish of his soule, when he besought vs, and we would not heare him: therefore is this trouble come vpon vs.
And one sayde to another: we haue veryly sinned agaynst our brother, in that we sawe the anguishe of his soule, when he besought vs, and we woulde not heare him: and therfore is this trouble come vpon vs.
¶ And they said one to another, We [are] verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
They said one to another, "We are most assuredly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come on us."
And they say one unto another, `Verily we `are' guilty concerning our brother, because we saw the distress of his soul, in his making supplication unto us, and we did not hearken: therefore hath this distress come upon us.'
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said to one another, Truly, we did wrong to our brother, for we saw his grief of mind, and we did not give ear to his prayers; that is why this trouble has come on us.
They said one to another, "We are certainly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come upon us."
They said to one another,“Surely we’re being punished because of our brother, because we saw how distressed he was when he cried to us for mercy, but we refused to listen. That is why this distress has come on us!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Og Ruben svarte dem: Sa jeg ikke til dere: Ikke synd mot gutten; men dere ville ikke høre? Derfor, se, også hans blod kreves.
23Og de visste ikke at Josef forsto dem; for han talte til dem gjennom en tolk.
24Og han snudde seg bort fra dem, og gråt; og han kom tilbake til dem igjen, og snakket med dem, og tok Simeon fra dem og bandt ham foran øynene deres.
19Hvis dere er ekte menn, la en av brødrene deres være bundet i fengselet; gå dere, og ta med korn for hungersnøden til husene deres.
20Men bring den yngste broren til meg; da skal ordet deres bli bekreftet, og dere skal ikke dø. Og de gjorde slik.
6Og Israel sa: "Hvorfor har dere behandlet meg så ille ved å fortelle mannen at dere hadde en bror?"
7De svarte: "Mannen spurte oss nøye om hvordan det sto til med oss og om vår familie. Han sa: 'Lever faren deres fortsatt? Har dere en annen bror?' Vi forklarte ham alt; hvordan skulle vi vite at han ville si: 'Bring broren deres hit'?"
26Og Juda sa til brødrene sine: Hva gagner det oss hvis vi dreper broren vår og skjuler blodet hans?
27Kom, la oss selge ham til ishmaelite, og la ikke hånden vår være på ham; for han er vår bror og vårt eget blod. Og brødrene hans var enige.
17Så skal dere si til Josef: Tilgi, jeg ber deg, de overtrampene brødrene dine har gjort, og deres synd; for de har gjort deg ondt; og nå ber vi deg, tilgi dem, for din fars Gud. Og Josef gråt da de talte til ham.
18Og brødrene hans gikk også bort og kastet seg ned for ham; og de sa: Se, vi er dine tjenere.
28Og han sa til brødrene sine: Pengene mine er blitt gitt tilbake; se, de er allerede i sekken min! Og hjertet deres sviktet dem, og de ble redde og sa til hverandre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss?
29Og de kom til Jakob, sin far, i Kanaan, og fortalte ham alt som hadde skjedd med dem, og sa:
15Og da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: Josef kan hate oss og vil helt sikkert hevne seg for alt det onde vi har gjort mot ham.
12Og han sa til dem: Nei, men dere har kommet for å se hvor landet er svakt.
13Og de sa: Dine tjenere er tolv brødre, sønner av én mann i Kanaan; og se, den yngste er i dag med vår far, og en er ikke mer.
14Og Josef sa til dem: Dette sa jeg til dere, at dere er spioner.
31Og vi sa til ham: Vi er ekte menn; vi er ikke spioner.
32Vi er tolv brødre, sønner av vår far; en finnes ikke lenger, og den yngste er i dag med vår far i Kanaan.
33Og mannen, herre over landet, sa til oss: Jeg skal vite dette: La en av brødrene deres bli her hos meg, og ta mat for hungersnøden i husholdningen deres, og dra.
34Og bring den yngste broren til meg; da skal jeg vite at dere ikke er spioner, men ekte menn; slik vil jeg la dere få broren deres tilbake, og dere skal få handle i landet.
35Og det skjedde at da de tømte sekkene sine, se, hver manns bunke med penger var i sekken hans; og da både de og faren deres så pengene, ble de redde.
36Og Jakob, faren deres, sa til dem: Dere har gjort meg uten barn: Josef er ikke, og Simeon er ikke, og dere vil ta Benjamin bort: alle disse tingene er imot meg.
4Og Josef sa til sine brødre: «Kom nærmere.» Og de kom nærmere. Og han sa: «Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt.»
26Og vi sa: Vi kan ikke dra ned; hvis vår yngste bror er med oss, så vil vi dra ned; for vi kan ikke se mannens ansikt, med mindre vår yngste bror er med oss.
3Juda svarte: "Mannen var alvorlig og sa: 'Dere skal ikke se ansiktet mitt hvis ikke broren deres er med dere.'"
7Og de sa til ham: Hvorfor sier min herre dette? Gud forby at vi, dine tjenere, skulle gjøre noe slikt:
8Se, pengene vi fant i sekken, brakte vi tilbake til deg fra Kanaans land; hvordan skulle vi da ta sølv eller gull fra ditt hus?
20Kom nå derfor, og la oss drepe ham, og kaste ham i en brønn, og vi vil si: Et ondt dyr har fortært ham; og vi skal se hva som skjer med drømmene hans.
22Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, vil faren dø.
23Og du sa til dine tjenere: Med mindre deres yngste bror kommer ned med dere, skal dere ikke se mine ansikter mer.
32For din tjener satte seg i stedet for gutten overfor min far og sa: Hvis jeg ikke bringer ham til deg, vil jeg bære skylden for min far for alltid.
16Og Juda sa: Hva skal vi si til min herre? Hva kan vi si, eller hvordan skal vi renvaske oss? Gud har avslørt synden til dine tjenere: se, vi er min herres tjenere, både vi, og han som koppen er funnet hos.
4Han sa: 'Jeg har syndet ved å forråde uskyldig blod.' De svarte: 'Betyr det noe for oss? Du får ta ansvar for det.'
22"Og vi har også brakt med oss dobbel betaling for å kjøpe mer mat; vi vet ikke hvem som har lagt pengene våre tilbake i sekkene."