Og Job fortsatte å tale og sa:

Å, om jeg bare kunne være som i gamle dager, da Gud voktet over meg!

Da lyset hans skinte over hodet mitt, og jeg vandret i hans lys, selv i mørket.

Som jeg var i min ungdom, da Guds gunst hvilte over teltet mitt;

Da den Allmektige beskyttet meg, omringet av mine barn;

Da mine føtter ble sirupet i melk, og fjellet fløt over med olje.

Når jeg gikk ut til byporten, stod jeg på torget;

Unge menn så meg og trakk seg tilbake, mens de eldste reiste seg og viste respekt.

Fyrster ble stille, og strakk hånden for å få dem til å tie.

De ærbare ble tause, og deres tunger kjentes som lim mot ganen.

For øret som hørte, stadfestet min rettferdighet, og øyet som så, vitnet for meg.

Fordi jeg reddet den hjelpeløse i nød, og foreldreløse som ingen kunne hjelpe.

Den nødstedtes velsignelse hvilte over meg, og jeg fylte enkenes hjerter med glede.

Jeg kledde meg i rettferdighet, og den omfavnet meg; rettferdighet var for meg som en kappe og en krone.

Jeg var øynene for den blinde, og føttene som støttet den lamme.

Jeg var far for de fattige, og jeg tok meg av deres saker.

Jeg knuste urettens kjever, og rev byttet ut av dens tenner.

Så sa jeg: 'Jeg skal dø i mitt rede og leve mine dager som korn som spirer.'

Mine røtter var åpne for vannet, og dugg la seg over greinene mine hele natten.

Min herlighet ble stadig fornyet, og buen i hånden min ble alltid styrket.

Folk lyttet til meg i forventning, og de holdt seg tause mens de ventet på mitt råd.

Etter at jeg hadde talt, sa de ingenting, og mine ord hadde stor innflytelse på dem.

De ventet på meg som på regn, og deres vidåpne munn var som håp om vårregn.

Jeg smilte til dem i deres fortvilelse, og de trodde det ikke; lyset i ansiktet mitt ble aldri borte.

Jeg valgte deres vei og ledet dem; jeg bodde som en konge i flokken, og som en som trøster de sørgende.