1 Samuelsbok 14:8
Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.
Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.
Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til mennene og vise oss for dem.
Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
Da sa Jonatan: Se, vi går over til mennene og viser oss for dem.
Da sa Jonatan: «Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.»
Da sa Jonatan: "Se, vi vil gå over til disse mennene, og vi vil vise oss for dem."
Da sa Jonathan: "Se, vi vil gå over til disse mennene, og vi vil vise oss selv for dem."
Da sa Jonathan: «Se, vi går over til mennene og viser oss for dem.»
Jonatan sa: «Se, vi skal vise oss for disse mennene.
Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.
Da sa Jonathan: «Se, vi skal gå over til disse menn, og vi skal la oss oppdage for dem.»
Jonatan sa: "Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.
Jonathan said, 'Look, we will cross over to the men and let them see us.'
Jonatan sa: «Se, vi vil krysse over til mennene, og vi vil vise oss til dem.
Og Jonathan sagde: See, vi gaae over til Mændene og aabenbares for dem.
Then said Jonathan, Behold, we will pass over unto these men, and we will discover ourselves unto them.
Da sa Jonatan: 'Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.
Then Jonathan said, "Behold, we will cross over to these men, and we will reveal ourselves to them."
Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til mennene, og vi vil vise oss for dem.
Og Jonatan sa: «Se, vi går over mot mennene, og vi skal vise oss for dem.
Jonatan sa: Se, vi vil gå over til mennene og vise oss for dem.
Jonathan sa da: Se, vi vil vise oss for disse mennene.
Ionathas sayde: Well than, Whan we are gone ouer to the men, and come within the sighte of them,
Then said Ionathan, Beholde, we goe ouer vnto those men, and will shewe our selues vnto them.
Then sayd Ionathan: Beholde, we go ouer vnto these men, and shall shewe our selues vnto them.
Then said Jonathan, Behold, we will pass over unto [these] men, and we will discover ourselves unto them.
Then said Jonathan, Behold, we will pass over to the men, and we will disclose ourselves to them.
And Jonathan saith, `Lo, we are passing over unto the men, and are revealed unto them;
Then said Jonathan, Behold, we will pass over unto the men, and we will disclose ourselves unto them.
Then said Jonathan, Behold, we will pass over unto the men, and we will disclose ourselves unto them.
Then Jonathan said, Now we will go over to these men and let them see us.
Then Jonathan said, "Behold, we will pass over to the men, and we will reveal ourselves to them.
Jonathan replied,“All right! We’ll go over to these men and fight them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
9Hvis de sier til oss: Vent til vi kommer til dere, vil vi bli stående der vi er og ikke gå opp til dem.
10Men hvis de sier: Kom opp til oss, da vil vi gå opp, for da har Herren gitt dem i vår hånd. Dette skal være tegnet for oss.
11Da de begge viste seg for filisternes forpost, sa filisterne: Se, hebreerne kommer ut av hullene hvor de har gjemt seg.
12Mennene fra forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe. Jonatan sa til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene, fulgt av våpenbæreren, og fiendene falt for Jonatan, mens våpenbæreren drepte dem bak ham.
14Den første nedslaktningen som Jonatan og våpenbæreren hans gjorde, omfattet omtrent tjue menn på et stykke land som en span okser kan pløye.
6Jonatan sa til den unge våpenbæreren sin: Kom, la oss gå over til disse uomskårne mennene. Kanskje vil Herren handle for oss, for det er ingenting som hindrer Herren fra å frelse, enten ved mange eller få.
7Våpenbæreren svarte ham: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gjør det du tenker, for jeg er med deg.
8Da må du vise godhet mot din tjener, for du har inngått en pakt med din tjener i Herrens navn. Men hvis det er urett hos meg, så drep meg selv; hvorfor skulle du føre meg til din far?
9Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
10Da sa David til Jonatan: Hvem skal fortelle meg om din far gir deg et hardt svar?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
12Da sa Jonatan til David: Herre Israels Gud! Når jeg har sondere min fars sinn i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller det,
13så gjør Herren slik og enda mer med Jonatan. Men hvis han har onde hensikter mot deg, så vil jeg fortelle deg det og sende deg bort, så du kan dra i fred. Og Herren være med deg som han har vært med min far.
2Men Jonathan, Sauls sønn, likte David svært godt, og Jonathan fortalte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, ta deg i akt til morgenen, og hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg skal snakke med min far om deg, og det jeg ser, det vil jeg fortelle deg.
17Da sa Saul til folket som var med ham: Tell nå og se hvem av oss som er borte. Da de hadde telt, var Jonatan og våpenbæreren hans ikke der.
39For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg.
41Da sa Saul til Herren, Israels Gud: Gi oss et perfekt kast. Saul og Jonathan ble tatt, men folket slapp unna.
7Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Og Jonathan brakte David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
4Jonathan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med klærne, sverdet, buen og beltet sitt.
2Han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4Jonatan sa til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
16Jonathan, Sauls sønn, sto opp og dro til David i skogen og styrket ham i Gud.
17Og han sa til ham: Frykt ikke, for min fars Saul hånd skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nummer to etter deg; også min far Saul vet dette.
18De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
21Hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne, og som hadde kommet opp med dem til leiren fra landet rundt omkring, sluttet seg også til israelittene som var med Saul og Jonatan.
39Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
40Jonatan overlot sitt våpen til gutten og sa til ham: Gå, ta det med til byen.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
42Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
27Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
29Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se hvor mye bedre jeg ser ut, fordi jeg spiste litt av denne honningen.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalt tidspunktet med David, og en ung gutt var med ham.
3Ahia, sønn av Ahitub, Ikabods bror, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Silo, bar efoden. Men folket visste ikke at Jonatan hadde gått av sted.
4Mellom passasjene der Jonatan prøvde å krysse over til filisternes forpost, var det en bratt klippe på hver side. Den ene het Bozes, den andre Sene.
5Og jeg, og alle de som er med meg, vil nærme oss byen. Når de kommer ut mot oss, som de gjorde tidligere, vil vi flykte for dem.
6For de vil komme ut etter oss til vi har lokket dem bort fra byen. De vil si: 'De flykter for oss, som de gjorde før.' Derfor vil vi flykte for dem.
1Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
43Da sa Saul til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan sa: Jeg smakte litt honning med enden av staven i hånden min. Og se, jeg må dø.
44Saul svarte: Måtte Gud gjøre slik med meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonathan.
28Jonathan svarte Saul: David ba meg innstendig om tillatelse til å gå til Betlehem.
29Han sa: La meg gå, for vi har et familiesamlingsoffer i byen, og min bror har bedt meg komme. Nå, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg dra for å se brødrene mine. Derfor har han ikke kommet til kongens bord.
4David spurte ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.
3Jonatan slo ned garnisonen til filisterne som var i Geba, og filisterne fikk høre om det. Saul blåste i basunen over hele landet og sa: La hebreerne høre.
37Da gutten kom til stedet hvor pilen var, ropte Jonatan etter ham: Er ikke pilen bortenfor deg?