Da sa Hazael: «Hvorfor gråter min herre?» Han svarte: «Fordi jeg vet det ondet du kommer til å gjøre mot Israels barn. Deres festninger vil du sette i brann, deres unge menn vil du drepe med sverdet, du vil knuse deres små barn og skjære opp deres gravide kvinner.»
Hasael sa: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: Du vil sette festningene deres i brann, drepe de unge mennene deres med sverd, knuse barna deres og rive opp de gravide kvinnene.
Da sa Hasael: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: Du vil sette deres befestede byer i brann, du vil drepe deres unge menn med sverd, knuse deres små barn og skjære opp de gravide kvinnene.
Da sa Hasael: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet hva du vil gjøre mot Israels barn: Festningene deres vil du sette i brann, de unge mennene deres vil du drepe med sverd, småbarna deres vil du knuse, og de gravide kvinnene deres vil du skjære opp.
Hasael spurte: "Hvorfor gråter min herre?" Elisja svarte: "Fordi jeg vet hva ondt du vil gjøre mot Israels folk. Du vil sette ild på deres befestede byer, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres spedbarn og skjære opp kvinner med barn."
Da sa Hasael: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet det onde du vil gjøre mot Israels barn: deres festninger vil du sette i brann, de unge menn vil du drepe med sverd, deres småbarn vil du knuse og de gravide kvinner vil du skjære opp.
Og Hazael sa: Hvorfor gråter min herre? Og han svarte: Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: du vil sette fyr på deres sterke festninger, drepe deres unge menn med sverd, ramme deres barn, og drepe gravide kvinner.
Hasael spurte: Hvorfor gråter min herre? Elisa svarte: Fordi jeg vet det onde du kommer til å gjøre mot Israels folk: Du vil sette ild på festningene deres, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres spedbarn og skjære opp de gravide kvinnene.
Hazael spurte: «Hvorfor gråter du, min herre?» Han svarte: «Fordi jeg vet hvilket ondt du vil utøve mot Israels barn – du vil antente deres festninger, drepe deres unge menn med sverdet, ødelegge deres barn og rive opp deres gravide kvinner.»
Da sa Hazael: «Hvorfor gråter min herre?» Han svarte: «Fordi jeg vet det ondet du kommer til å gjøre mot Israels barn. Deres festninger vil du sette i brann, deres unge menn vil du drepe med sverdet, du vil knuse deres små barn og skjære opp deres gravide kvinner.»
Haza'el spurte: 'Hvorfor gråter min herre?' Han svarte: 'Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot israelittene. Du vil sette deres festninger i brann, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres småbarn og skjære opp deres gravide kvinner.'
Hazael asked, "Why is my lord weeping?" Elisha answered, "Because I know the harm you will do to the people of Israel. You will set their fortresses on fire, you will kill their young men with the sword, you will dash their little ones to pieces, and you will rip open their pregnant women."
Hasael spurte: 'Hvorfor gråter min herre?' Han svarte: 'Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: deres festninger skal du sette i brann, deres unge menn skal du drepe med sverdet, deres små barn skal du knuse, og deres gravide kvinner skal du skjære opp.'
Da sagde Hasael: Hvi græder min Herre? og han sage: Fordi jeg veed det Onde, som du skal gjøre Israels Børn: Du skal sætte Ild paa deres faste Stæder og slaae deres udvalgte (Mandkjøn) ihjel med Sværd, og knuse deres spæde Børn og sønderhugge deres frugtsommelige (Qvinder).
And Hazael said, Why weepeth my lord? And he answered, Because I know the evil that thou wilt do unto the children of Israel: their strong holds wilt thou set on fire, and their young men wilt thou slay with the sword, and wilt dash their children, and rip up their women with child.
Hazael sa: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet det onde du vil gjøre mot Israels barn. Du vil sette deres festninger i brann, drepe deres unge menn med sverdet, knuse deres barn og sprette opp de gravide kvinnene.
And Hazael said, "Why does my lord weep?" And he answered, "Because I know the evil that you will do to the children of Israel: their strongholds you will set on fire, and their young men you will slay with the sword, and will dash their children, and rip up their women with child."
Hasael spurte: «Hvorfor gråter min herre?» Han svarte: «Fordi jeg vet hvor stor skade du vil gjøre mot Israels barn: deres festninger vil du sette i brann, deres unge menn vil du drepe med sverdet, du vil knuse deres småbarn og rive opp kvinner med barn.»
Hazael spurte: 'Hvorfor gråter min herre?' Han svarte: 'Fordi jeg vet hvilke onde ting du vil gjøre mot Israels barn. Deres befestede steder vil du sette fyr på, deres unge menn vil du drepe med sverd, deres spedbarn vil du knuse og deres gravide kvinner vil du rive opp.'
Hazael sa: «Hvorfor gråter min herre?» Elisha svarte: «Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: Du vil sette deres festninger i brann, drepe deres unge menn med sverdet, slå deres små barn i stykker, og skjære opp deres gravide kvinner.»
Hazael spurte: Hvorfor gråter min herre? Elisha svarte: Fordi jeg ser det onde du vil gjøre mot Israels barn: du vil sette ild på deres festninger, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres små barn og skjære opp kvinner som er med barn.
And Hazael said, Why weepeth my lord? And he answered, Because I know the evil that thou wilt do unto the children of Israel: their strongholds wilt thou set on fire, and their young men wilt thou slay with the sword, and wilt dash in pieces their little ones, and rip up their women with child.
And Hazael said, Why weepeth my lord? And he answered, Because I know the evil that thou wilt do unto the children of Israel: their strong holds wilt thou set on fire, and their young men wilt thou slay with the sword, and wilt dash their children, and rip up their women with child.
The sayde Hasael: Wherfore wepeth my lorde? He sayde: I knowe what euell thou shalt do vnto the children of Israel. Thou shalt burne their stronge cities with fyre, and slaye their yonge men with the swerde, and kyll their yonge children, and ryppe vp their wemen with childe.
And Hazael sayde, Why weepeth my lord? And he answered, Because I knowe the euill that thou shalt do vnto the children of Israel: for their strong cities shalt thou set on fire, and their yong men shalt thou slay with the sworde, and shalt dash their infantes against the stones, and rent in pieces their women with child.
And Hazael sayde: Why weepeth my lorde? He aunswered: For I knowe the euyl thinges that thou shalt do vnto the children of Israel: for their strong cities shalt thou set on fire, and their young men shalt thou slay with the sword, and shalt dashe out the braynes of their sucking children, and al to teare their women with childe.
And Hazael said, Why weepeth my lord? And he answered, Because I know the evil that thou wilt do unto the children of Israel: their strong holds wilt thou set on fire, and their young men wilt thou slay with the sword, and wilt dash their children, and rip up their women with child.
Hazael said, Why weeps my lord? He answered, Because I know the evil that you will do to the children of Israel: their strongholds will you set on fire, and their young men will you kill with the sword, and will dash in pieces their little ones, and rip up their women with child.
And Hazael saith, `Wherefore is my lord weeping?' and he saith, `Because I have known the evil that thou dost to the sons of Israel -- their fenced places thou dost send into fire, and their young men with sword thou dost slay, and their sucklings thou dost dash to pieces, and their pregnant women thou dost rip up.'
And Hazael said, Why weepeth my lord? And he answered, Because I know the evil that thou wilt do unto the children of Israel: their strongholds wilt thou set on fire, and their young men wilt thou slay with the sword, and wilt dash in pieces their little ones, and rip up their women with child.
And Hazael said, Why weepeth my lord? And he answered, Because I know the evil that thou wilt do unto the children of Israel: their strongholds wilt thou set on fire, and their young men wilt thou slay with the sword, and wilt dash in pieces their little ones, and rip up their women with child.
And Hazael said, Why is my lord weeping? Then he said in answer, Because I see the evil which you will do to the children of Israel: burning down their strong towns, putting their young men to death with the sword, smashing their little ones against the stones, and cutting open the women who are with child.
Hazael said, "Why do you weep, my lord?" He answered, "Because I know the evil that you will do to the children of Israel. You will set their strongholds on fire, and you will kill their young men with the sword, and will dash in pieces their little ones, and rip up their women with child."
Hazael asked,“Why are you crying, my master?” He replied,“Because I know the trouble you will cause the Israelites. You will set fire to their fortresses, kill their young men with the sword, smash their children to bits, and rip open their pregnant women.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Hazael svarte: «Hva, er tjeneren din en hund, så han skal gjøre dette store?» Elisa svarte: «Herren har vist meg at du skal bli konge over Syria.»
14Så dro han tilbake til sin herre, som spurte ham: «Hva sa Elisa til deg?» Han svarte: «Han sa at du visselig skal bli frisk.»
15Neste dag tok Hazael et tykt tøystykke, dyppet det i vann, og bredte det over hans ansikt, slik at han døde. Og Hazael ble konge i hans sted.
8Kongen sa til Hazael: «Ta en gave med deg, gå og møt gudsmannen og rådspør Herren gjennom ham, og si: Skal jeg bli frisk av denne sykdommen?»
9Så dro Hazael for å møte ham. Han tok med seg en gave, bestående av alt godt fra Damaskus, lastet på førti kameler. Han sto foran ham og sa: «Din sønn Ben-Hadad, kongen av Syria, har sendt meg til deg og spurt: Skal jeg bli frisk av denne sykdommen?»
10Elisa sa til ham: «Gå og si til ham: 'Du skal nok bli frisk.' Men Herren har vist meg at han visselig skal dø.»
11Han stirret inngående på ham og ble stående til han ble skamfull, og gudsmannen begynte å gråte.
3Så sier Herren: For tre overtredelser av Damaskus, ja, for fire, vil jeg ikke ta bort straffen for dem, fordi de har tresket Gilead med treskeredskaper av jern.
4Men jeg vil sende en ild inn i Hazaels hus, og den skal fortære palassene til Benhadad.
5Jeg skal også knuse bommen til Damaskus, og utrydde innbyggeren fra aven sletten, og den som holder septeret fra Eden-huset; og folket i Syria skal gå i fangenskap til Kir, sier Herren.
15Herren sa til ham: "Gå tilbake på din vei, mot ørkenen til Damaskus. Når du kommer dit, skal du salve Hazael til konge over Syria.
17Den som slipper unna sverdet til Hazael, skal Jehu drepe, og den som slipper unna sverdet til Jehu, skal Elisha drepe.
16Samaria skal bli øde; for hun har gjort opprør mot sin Gud: de skal falle for sverdet: deres spedbarn skal bli knust, og deres kvinner med barn skal bli skåret opp.
4For før barnet kan rope «Min far» og «Min mor», skal rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria bli tatt bort foran kongen av Assyria.
5Herren talte til meg igjen og sa:
3Da flammet Herrens vrede opp mot Israel, og han overlot dem i hendene til Hazael, kongen av Syria, og til Benhadad, sønn av Hazael, alle deres dager.
22Hazael, kongen av Syria, undertrykte Israel alle Joahaz' dager.
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: Min far, skal jeg slå dem? Skal jeg slå dem?
32I de dager begynte Herren å redusere Israels område, og Hasael slo dem på alle Israels grenseland,
21Derfor gi deres barn over til hungersnød, og gi dem blodbad ved sverdets kraft; la deres koner være uten barn, og være enker, og la deres menn bli drept; la deres unge menn bli drept av sverdet i kamp.
17Da dro Hasael, kongen av Syria, opp og kjempet mot Gat, og erobret byen. Så vendte Hasael sitt blikk mot å dra opp til Jerusalem.
14Derfor skal en opprør oppstå blant ditt folk, og alle dine festninger skal bli plyndret, som når Shalman plyndret Beth-Arbel på kampdagen: moren ble knust i stykker over sine barn.
16Deres barn skal bli knust for deres øyne; deres hus skal røves, og deres koner skal bli vanæret.
7Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud; Hvorfor gjør dere denne store ondskapen mot deres sjeler, for å utslette mann og kvinne, barn og spebarn fra Juda, så ingen blir igjen?
7Du skal slå ned Ahabs hus, din herre, så jeg kan hevne blodet til mine tjenere, profetene, og blodet til alle Herrens tjenere som ble drept av Jesabel.
8For hele Ahabs hus skal gå til grunne: Jeg vil utslette hver mannsperson fra Ahab, både den som er innestengt og den som er forlatt i Israel.
30Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
31Han sa: Gud straffe meg både nå og senere om hodet til Elisja, sønn av Sjafat, står på ham i dag.
18Deres buer skal knuse de unge mennene, og de skal ikke ha medlidenhet med livets frukt; deres øyne skal ikke spare barna.
21Se, jeg vil føre ulykke over deg og eliminere din slekt. Jeg vil utrydde fra Akab enhver mann, både barn og voksne, i Israel.
20Se, Herre, og vurder hvem du har gjort dette mot. Skal mødrene spise sine avkom, de beskyttede barna? Skal presten og profeten bli drept i Herrens helligdom?
27Jeg vil tenne en ild i Damaskus’ mur, og den skal fortære Benhadads palasser.
13Så sier Herren: For tre overtredelser av Ammons barn, ja, for fire, vil jeg ikke ta bort straffen for dem, fordi de skar opp gravide kvinner i Gilead for å utvide sitt territorium.
14se, med en stor plage vil Herren slå ditt folk, dine barn, dine koner og alle dine eiendeler.
5Og den dagen skal det skje at jeg vil knuse Israels bue i Jesreels dal.
8Da Elisha, gudsmannen, hørte at kongen av Israel hadde flerret klærne sine, sendte han bud til kongen og sa: Hvorfor har du flerret klærne dine? La ham komme til meg nå, så han kan vite at det finnes en profet i Israel.
12Kongen sto opp om natten og sa til sine tjenere: Jeg vil nå vise dere hva syrerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne; derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg på marken, og sier: Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende og komme inn i byen.
8Og det skjedde, mens de slo dem, og jeg var alene tilbake, at jeg falt på mitt ansikt og ropte: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele Israels rest mens du heller ut din vrede over Jerusalem?
24og min vrede vil brenne, og jeg vil drepe dere med sverdet; og deres koner vil bli enker, og deres barn farløse.
19Guds mann ble vred på ham og sa: "Du burde ha slått fem eller seks ganger! Da ville du ha slått Syria til det var tilintetgjort. Nå skal du bare slå Syria tre ganger."
11Mine øyne er tårefulle, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk; fordi barn og spedbarn besvimer på gatene i byen.
5Derfor overga Herren hans Gud ham i hendene på arameerkongen. De slo ham, tok med seg en stor mengde fanger, og førte dem til Damaskus. Han ble også overgitt i Israels konges hender, som slo ham med et stort blodbad.
11Det hjerte til Syrias konge ble svært urolig over dette, og han kalte til seg sine tjenere og sa til dem: Vil dere ikke fortelle meg hvem av oss som støtter Israels konge?
8Han skal slå dine døtre på marken med sverdet: og han skal bygge en festning mot deg, og kaste opp en voll mot deg, og løfte opp skjoldet mot deg.
17Derfor skal du si dette til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag, uten opphør: for jomfruen, mitt folks datter, er knust av et stort sår, et meget alvorlig slag.
8Israels barn tok også med seg som fanger av sine brødre to hundre tusen kvinner, sønner og døtre, og tok også mye bytte fra dem, og brakte byttet til Samaria.
1Da talte Elisa til kvinnen, hvis sønn han hadde vekket til live, og sa: «Stå opp, gå bort med husstanden din, og bo som fremmed hvor du kan. For Herren har kalt på en hungersnød; den skal også komme over landet i sju år.»
28Han dro med Joram, sønn av Akab, til krig mot Hazael, kongen av Syria, ved Ramot i Gilead, og syrerne såret Joram.
5Og til de andre sa han da jeg hørte det: Følg etter ham gjennom byen og slå til; la ikke øynene deres skåne, og ha ingen medlidenhet.
20Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?