Jobs bok 2:12
Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
Da de så opp på avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt. De rev kappene sine i stykker og strødde støv over hodene sine og kastet det mot himmelen.
Da de fikk øye på ham på avstand og ikke kjente ham igjen, løftet de røsten og gråt. Hver av dem rev kappen sin og kastet støv mot himmelen over hodene sine.
Da de så opp på lang avstand, kjente de ham ikke igjen. De hevet stemmen og gråt; de rev hver sin kappe og kastet støv opp mot himmelen og ned over hodene sine.
Da de så ham på avstand, kjente de ham ikke igjen, og brast i gråt. De rev klærne sine og kastet støv over hodet.
Og da de så opp fra lang avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de sin stemme og gråt. De rev i stykker hver sin kappe og strødde støv på sine hoder mot himmelen.
Og da de løftet blikket fra langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt; hver av dem rev sitt kappe i stykker og strødde støv på hodet mot himmelen.
Da de fikk øye på ham på lang avstand, kjente de ham ikke igjen, og de løftet opp stemmen og gråt. De rev av seg kappene og kastet støv på hodene sine mot himmelen.
Da de så opp og fikk øye på ham på avstand, kjente de ham ikke igjen. De brast i gråt, rev i stykker sine kapper og kastet støv opp i luften og ned på hodene sine.
Da de løftet øynene og så ham langt borte, uten å gjenkjenne ham, ropte de ut i sorg og gråt; hver rev sin mantel og strødde støv over hodet mot himmelen.
Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
Da de så opp fra avstand, kjente de ham ikke igjen, og de gråt høyt. De rev i stykker sine kapper og kastet støv over hodet mot himmelen.
When they saw him from a distance, they could not recognize him. They raised their voices and wept. Each of them tore his robe and threw dust on their heads skyward as a sign of grief.
Da de løftet blikket på lang avstand, kjente de ham knapt igjen. De gråt høyt, rev sine kapper i stykker og kastet støv i været rundt hodene sine.
Men der de opløftede deres Øine langt fra, da kjendte de ham ikke, og de opløftede deres Røst og græd; og de sønderrev hver sin Kappe, og de strøede Støv paa deres Hoveder mod Himmelen.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
Og da de løftet sine øyne langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de sin røst og gråt; og de flerret hver sitt kappe og kastet støv på hodene sine mot himmelen.
And when they lifted up their eyes from afar and did not recognize him, they lifted up their voices and wept; and they tore every one his mantle and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
Da de løftet blikket fra avstand og ikke kjente ham igjen, begynte de å gråte høyt. De rev hver sin kappe og kastet støv på hodet mot himmelen.
Da de så etter ham langt borte, kjente de ham ikke igjen, og de begynte å gråte høyt, rev hver sin kappe og kastet støv mot himmelen over sine hoder.
Og da de løftet opp øynene på avstand og ikke kjente ham igjen, ropte de høyt og gråt; de rev hver sin kappe og strødde støv på hodene mot himmelen.
Og de løftet sine øyne fra avstand, og de kunne knapt gjenkjenne ham på grunn av forandringen i ham. Og de brøt ut i bitter gråt, med tegn på sorg, og strødde støv på hodet sitt.
So when they lifte vp their eyes a farre off, they knewe him not. Then they cried, and wepte: then euery one off them rente his clothes, and sprynckled dust vpon their heades in the ayre.
So when they lift vp their eyes a farre off, they knewe him not: therefore they lift vp their voyces and wept, and euery one of them rent his garment, and sprinkled dust vpon their heads toward the heauen.
So when they lift vp their eyes a farre of, they knew him not: then they cryed and wept, and euery one of them rent his clothes, and sprinckled dust vpon their heades in the ayre.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.
and they lift up their eyes from afar and have not discerned him, and they lift up their voice and weep, and rend each his robe, and sprinkle dust on their heads -- heavenward.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his robe, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his robe, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
And lifting up their eyes when they were still far off, it did not seem that the man they saw was Job because of the change in him. And they gave way to bitter weeping, with signs of grief, and put dust on their heads.
When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.
But when they gazed intently from a distance but did not recognize him, they began to weep loudly. Each of them tore his robes, and they threw dust into the air over their heads.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter, og ingen talte et ord til ham, for de så at han hadde stor smerte.
11Nå da Jobs tre venner hørte om all den ulykke som hadde rammet ham, kom de hver fra sitt sted; Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama. De hadde avtalt å komme sammen for å sørge med ham og trøste ham.
19da kom en sterk vind fra ørkenen, slo mot husets fire hjørner, og det falt over de unge, og de er døde. Jeg alene har unnsluppet for å fortelle deg det.
20Da reiste Job seg, rev i stykker sin kappe, skar håret av hodet, falt til jorden og tilba,
30De skal la sin røst bli hørt mot deg, og gråte bittert, og de skal kaste opp støv på hodene sine, de skal velte seg i aske.
31De skal barbere hodene fullstendig for deg og kle seg i sekkelerret, og de skal gråte for deg med en bitter hjertesorg og klagende rop.
11Da kom alle hans brødre, alle hans søstre og alle hans tidligere kjente til ham og spiste brød med ham i hans hus. De sørget over ham og trøstet ham for alt det onde Herren hadde ført over ham. Hver av dem ga ham et stykke sølv og en gullring.
6Derfor forakter jeg meg selv og angrer i støv og aske.
7Etter at Herren hadde sagt disse ordene til Job, sa Herren til Elifas fra Teman: Min vrede er tent mot deg og mot de to vennene dine, for dere har ikke talt sant om meg, slik som min tjener Job har gjort.
8Ta nå syv okser og syv værer, og gå til min tjener Job, og ofre et brennoffer for dere selv; min tjener Job skal be for dere, for ham vil jeg akseptere, så jeg ikke gjør med dere som deres dårskap fortjener, fordi dere ikke har talt sant om meg, slik som min tjener Job har gjort.
9Da gikk Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama og gjorde som Herren hadde sagt dem, og Herren aksepterte Job.
12Og på den dagen kalte Herren Gud, hærskarenes Gud, til gråt og sørging, til å rake skallen bar og til å binde seg med sekkestrie.
11Da grep David fatt i sine klær og flerret dem, og alle mennene som var med ham, gjorde det samme.
12De sørget og gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
12Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Da han ikke så ham lenger, tok han tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
3På gatene deres skal de binde seg med sekkestrie; på hustakene og i gatene skal alle jamre, gråtende sårt.
14Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg ned i sorg som en som sørger over sin mor.
15Men i min motgang gledet de seg og kom sammen; ja, de foraktelige samlet seg mot meg, og jeg visste det ikke; de rev i meg og sluttet ikke.
18La dem skynde seg, og ta opp en klage for oss, så våre øyne kan strømme over med tårer, og våre øyelokk flomme over med vann.
31Kongen reiste seg, rev klærne sine i stykker og kastet seg ned på jorden, og alle hans tjenere sto med sine klær i stykker.
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi? Se og merk om det finnes noen sorg lik min sorg, som er blitt til meg, som Herren har påført meg på dagen for sin brennende vrede.
3Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kappen min, rev ut deler av håret fra hodet mitt og skjegget, og satte meg ned forbløffet.
13Han har satt mine brødre langt fra meg, og mine bekjente er virkelig blitt fremmede for meg.
25Gråt ikke jeg for den som var i nød? Var ikke min sjel bedrøvet for den fattige?
36Da han sluttet å tale, kom kongens sønner og begynte å gråte høyt, mens kongen og alle hans tjenere også gråt bittert.
34Jakob rev i stykker klærne sine, kledde seg i sekkestrie, og sørget over sin sønn i mange dager.
30David gikk opp langs Oljebergets skråning, og gråt mens han gikk oppover; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Alle som var med ham dekket også sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
2Jeg har hørt mange slike ting før; elendige trøstere er dere alle.
20Mine venner håner meg, men mitt øye fyller seg med tårer til Gud.
18De skal også kle seg med sekkestrie, og skrekk skal dekke dem; og skam skal være over alle ansikter, og skallethet over alle deres hoder.
19De kastet støv på hodene sine, gråt og klaget, og sa: Ve, ve, den store byen, der alle med skip på havet ble rike av hennes rikdom! For på én time er hun blitt ødelagt.
5Når gjestebuddagene var over, sendte Job bud etter dem og helliget dem. Han stod opp tidlig om morgenen og ofret brennoffer for dem alle, for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og forbannet Gud i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid.
22Men hans kjøtt vil kjenne smerte, og hans sjel vil sørge.
7Se, de tapre skal rope utendørs; fredens sendebud skal gråte bittert.
21Ha medlidenhet med meg, ha medlidenhet med meg, dere mine venner; for Guds hånd har rørt ved meg.
23Mens de skrek, kastet de av seg klærne og slengte støv opp i luften.
14Den som er plaget, bør få medfølelse fra sin venn, men han svikter redselen for Den Allmektige.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie for mannen fra hennes ungdom.
25Hver mann kan se det; mennesket kan skue det på lang avstand.
1Og Job svarte og sa:
13Da rev de klærne sine, lastet hvert sitt esel og vendte tilbake til byen.
21Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
13Dette har dere gjort igjen og fylt HERRENS alter med tårer, gråt og klager, så han ikke mer ser på offergaven eller med velvilje mottar den fra deres hånd.
15Jeg har sydd sekkestrie på min hud og lagt mitt horn i støvet.
16For disse ting gråter jeg; mine øyne, mine øyne renner med vann, fordi den som skulle trøste min sjel, er langt borte fra meg; mine barn er ødelagte, fordi fienden vant.
1Da svarte Job og sa: