Klagesangene 1:9
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet sitter i skjørtene; hun tenkte ikke på sin endelikt. Derfor sank hun forferdelig; hun har ingen trøster. Å, HERRE, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet henger ved skjørtene. Hun tenkte ikke på sin framtid, og hun falt forferdelig. Ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Hennes urenhet er festet på folkets klær; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hennes fall kom brått, og det finnes ingen som trøster henne. Se på min lidelse, Herre, for fienden har vært grusom.
Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun husker ikke sin undergang; derfor falt hun, fortvilet; hun hadde ingen til å trøste seg.
Hennes urenhet var på hennes slep, hun tenkte ikke på sin skjebne, derfor falt hun utrolig. Det er ingen som trøster henne. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes skitt sitter i faldene hennes; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hun falt fjellvidt, og ingen trøster henne. 'Se, Herre, min nød, for fienden triumferer!'
Hennes urenhet er synlig ved hennes skjørt, og hun husker ikke sitt endelige mål; derfor har hun falt forferdelig, uten noen trøster. O HERRE, se min nød, for fienden har opphøyet seg.
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet sattes på hennes hemmer, hun grenset ikke sin siste tid, og hun sank uforståelig dypt. Ingen trøster henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer.
Her uncleanness clings to her skirts; she did not consider her future. Her fall was astounding; there was no one to comfort her. "Look, LORD, on my affliction, for the enemy has triumphed."
Hennes urenhet er på skjørtene hennes, hun tenkte ikke på sin fremtid. Derfor gikk hun ned på en underfull måte, ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Dens Ureenhed var paa dens Sømme, den kom ikke sit Yderste ihu, og den er nedfaren i underlige (Maader, der er) Ingen, som trøster den; Herre! see min Elendighed, thi Fjenden gjorde sig stor.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her st end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun tenker ikke på sitt endelikt; derfor er hun falt underlig: hun har ingen som trøster henne. Å Herre, se min nød: for fienden har opphøyd seg.
Her filthiness is in her skirts; she does not remember her last end; therefore she came down astonishingly: she had no comforter. O LORD, behold my affliction, for the enemy has magnified himself.
Hennes urenhet var i hennes skjørt; hun husket ikke sin siste ende; Derfor har hun falt forbausende; hun har ingen trøster: Se, Herre, min nød; for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet er i skjørtene hennes. Hun husket ikke sin skjebne, og hun falt forferdelig. Ingen gir henne trøst. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg gjeldende.
Hennes urenhet var i foldene hennes; hun husket ikke sin fremtid; derfor falt hun på forunderlig vis; hun har ingen trøster: Se, Herre, min lidelse; for fienden har gjort seg stor.
I hennes skjørter var hennes urene veier; hun tenkte ikke på sin ende; og hennes fall har vært en forundring; hun har ingen trøster: se hennes sorg, Herre, for angriperen er opphøyet.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hir skyrtes are defyled, she remebred not what wolde folowe: therfore is hir fall so greate, and there is no ma to comforte her. O LORDE, cosidre my trouble, for myne enemie hath the vpper honde.
Her filthinesse is in her skirts: she remembred not her last ende, therefore she came downe wonderfully: she had no comforter: O Lorde, behold mine affliction: for the enemie is proud.
Her skirtes are defiled, she remembred not her last ende, therfore is her fall so wonderfull, and there is no man to comfort her: O Lorde consider my trouble, for myne enemie hath the vpper hande.
Her filthiness [is] in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified [himself].
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: See, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
Her uncleanness `is' in her skirts, She hath not remembered her latter end, And she cometh down wonderfully, There is no comforter for her. See, O Jehovah, mine affliction, For exerted himself hath an enemy.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
In her skirts were her unclean ways; she gave no thought to her end; and her fall has been a wonder; she has no comforter: see her sorrow, O Lord; for the attacker is lifted up.
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: see, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
ט(Tet) Her menstrual flow has soiled her clothing; she did not consider the consequences of her sin. Her demise was astonishing, and there was no one to comfort her. She cried,“Look, O LORD, on my affliction because my enemy boasts!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hvordan har hun blitt som en enke, hun som var stor blant nasjonene, prinsessen blant provinsene, hvordan har hun blitt skattepliktig!
2Hun gråter bittert om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes; blant alle sine elskere har hun ingen til å trøste seg: alle vennene har sviktet henne, de har blitt hennes fiender.
3Juda er gått i fangenskap på grunn av undertrykkelse og stor trelldom; hun bor blant hedningene, finner ingen hvile; alle hennes forfølgere har nådd henne mellom trengslene.
4Zions veier sørger, for ingen kommer til de høytidelige festene; alle hennes porter er øde, hennes prester sukker, hennes jomfruer er i sorg, og hun er i bitterhet.
5Hennes motstandere er blitt de øverste, hennes fiender har fremgang; for Herren har straffet henne for mengden av hennes overtredelser; hennes barn er gått i fangenskap foran fienden.
6Fra Sions datter er all hennes skjønnhet forsvunnet; hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, og de har gått uten styrke foran forfølgeren.
7Jerusalem minnes i sin nød og sin elendighet alle sine herligheter som hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; fiendene så henne og spottet hennes sabbater.
8Jerusalem har grovt syndet, derfor er hun blitt uren; alle som æret henne forakter henne, fordi de har sett hennes nakenhet; ja, hun sukker og trekker seg tilbake.
10Fienden har rakt ut hånden mot alle hennes skatter; hun har sett at hedningene har gått inn i hennes helligdom, dem du bød at ikke skulle komme inn i din menighet.
11Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine skatter for mat for å berge livet; se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi? Se og merk om det finnes noen sorg lik min sorg, som er blitt til meg, som Herren har påført meg på dagen for sin brennende vrede.
15Herren har tråkket under fot alle mine sterke menn blant meg; han har kalt sammen en forsamling mot meg for å knuse mine unge menn; Herren har tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse.
16For disse ting gråter jeg; mine øyne, mine øyne renner med vann, fordi den som skulle trøste min sjel, er langt borte fra meg; mine barn er ødelagte, fordi fienden vant.
17Sion brer ut sine hender, det er ingen til å trøste henne; Herren har befalt at fiendene skal være rundt Jakob; Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud; hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte; mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
9For hennes sår er ulægelige; det har kommet til Juda, det har nådd helt til mitt folks port, til Jerusalem.
1Ve henne som er uren og forurenset, den undertrykkende byen!
2Hun adlød ikke stemmen, hun tok ikke imot rettledning, hun stolte ikke på Herren, hun nærmet seg ikke sin Gud.
10Da skal hun som er min fiende se det, og skam skal dekke henne som sa til meg: 'Hvor er Herren din Gud?' Mine øyne skal se henne: nå skal hun bli tråkket ned som gjørmen på gatene.
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus, siden hun har utført skamløshet med mange, og det hellige kjøttet er borte fra deg? Når du gjør ondt, da fryder du deg.
26Og hennes porter skal sørge og klage, og hun, øde og forlatt, skal sitte på bakken.
19To ting har kommet over deg; hvem skal synes synd på deg? Ødeleggelse og ødeleggelse, sult og sverd: ved hvem skal jeg trøste deg?
12Hun har strevd seg ut med løgner, og hennes store skum gikk ikke ut av henne; skummet skal være i ilden.
13I din urenhet er det skamløshet: fordi jeg har renset deg, men du ville ikke bli renset, skal du ikke bli renset for din urenhet mer, før jeg har latt min vrede slå seg til ro på deg.
26Derfor vil jeg dra ditt skjørt opp over ditt ansikt, så din skam kommer til syne.
27Jeg har sett dine ekteskapsbrudd, dine begjær, din utuktige umoral og dine avskyeligheter på høydene i markene. Ve deg, Jerusalem! Vil du ikke bli ren? Når skal det skje?
9Og det skjedde på grunn av lettsindigheten i hennes utroskap, at hun gjorde landet urent, og begikk utroskap med steiner og med trepåler.
5Se, jeg er mot deg, sier Herren over hærskarene. Jeg vil avdekke dine skjørt over ditt ansikt, og jeg vil vise nasjonene din nakenhet og rikene din skam.
22Og hvis du sier i ditt hjerte: Hvorfor kommer dette over meg? For din store skyld blir ditt skjørt blottet, og dine hæler blir avdekket.
35Derfor, du skjøge, hør Herrens ord:
7Så mye som hun har herliggjort seg selv og levd i luksus, så mye plage og sorg gi henne: for hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning, og er ikke enke, og skal ikke se sorg.
2Israels jomfru er falt; hun skal ikke reise seg igjen: hun er forlatt på sin jord; ingen er der til å reise henne opp.
13Derfor sier Herren: Spør nå blant folkene, hvem har hørt slike ting? Israels jomfru har gjort en veldig grusom ting.
15Hvorfor klager du over din ulykke? Din sorg er ulægelig på grunn av din store skyld; fordi dine synder var mange, har jeg gjort dette mot deg.
57før din ondskap ble oppdaget, slik som på tiden av din vanære over Syrias døtre og alle som er rundt omkring henne, filistrenes døtre, som forakter deg rundt omkring.
4Hvorfor roser du deg av dalene, din fruktbare dal, du frafalne datter? Hun som stolte på sine skatter, sier: Hvem vil komme mot meg?
9Hennes porter har sunket ned i jorden; han har ødelagt og brutt hennes slåer: hennes konge og fyrster er blant folkeslagene: loven er ikke mer; også hennes profeter finner ingen visjoner fra Herren.
17Så kom kaldeerne til henne i kjærlighetsens seng, og de gjorde henne uren med sitt hor. Og hun ble uren med dem, og hennes sinn vendte seg bort fra dem.
15Rop mot henne rundt om: hun har gitt seg over: hennes grunnvoller er falt, hennes murer er revet ned: for det er HERRENS hevn: hevn dere på henne; som hun har gjort, gjør slik mot henne.
22Og i alle dine avskyeligheter og dine horegjerninger har du ikke husket dagene i din ungdom, da du var naken og bar, og lå i ditt eget blod.
5For hennes synder har nådd helt opp til himmelen, og Gud har husket hennes ugudeligheter.
7Det skal skje at alle som ser på deg skal flykte fra deg og si: Nineve er ødelagt; hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere for deg?
10Hun er tom, uten innhold og ødelagt: og hjertet smelter, og knærne slår sammen, og mye smerte er i alle lender, og ansiktene deres blir alle sorte.
8For Jerusalem er ødelagt og Juda er falt, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, for å utfordre hans herlighets blikk.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie for mannen fra hennes ungdom.
9Hun som har født sju, svinner hen: Hun har gitt opp ånden; hennes sol har gått ned enda det er dag: Hun er blitt skamfull og forvirret, og resten av dem vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
12Ble de skamfulle da de hadde begått avskyelighet? Nei, de var slett ikke skamfulle, og de kunne ikke rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller. Når deres tid for besøk kommer, skal de falle, sier Herren.
2Løft blikket ditt mot høydene og se hvor du ikke har ligget med noen. På veiene har du sittet og ventet på dem, som en araber i ørkenen; og du har gjort landet urent med din utroskap og din ondskap.
19Se, ropet fra mitt folks datter på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og med fremmede avguder?
43Fordi du ikke har husket din ungdoms dager, men har gjort meg harm med alle disse tingene; se, derfor vil jeg også gjengjelde din ferd på ditt eget hode, sier Herren Gud: og du skal ikke utføre denne skamløshet blant alle dine avskyeligheter.