1 Mosebok 42:21
Da sa de til hverandre: Sannelig, vi er skyldige med hensyn til vår bror, fordi vi så sjelens nød når han ba oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne nød kommet over oss.
Da sa de til hverandre: Sannelig, vi er skyldige med hensyn til vår bror, fordi vi så sjelens nød når han ba oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne nød kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi har skyld i det som hendte vår bror; vi så hans dype nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige mot vår bror. Vi så nøden i hans sjel da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige overfor vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
Da sa de til hverandre: 'Sannelig, vi er skyldige for vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor kommer denne nød over oss.'
Og de sa til hverandre: Vi er virkelig skyldige mot vår bror, for vi så angsten i sjelen hans da han ba oss, og vi ville ikke høre; derfor har denne nød rammet oss.
Så sa de til hverandre: "Vi blir straffet for det vi gjorde mot broren vår. Vi så hans fortvilelse da han ba om nåde, men vi ville ikke lytte. Derfor er vi nå i denne vanskelige situasjonen."
21 De sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så nøden hans da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor kommer denne nøden over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Så sa de til hverandre: Vi er skyldige for det vi gjorde mot vår bror, fordi vi så hans nød da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor er denne trengselen kommet over oss.
They said to one another, 'Surely we are being punished because of our brother. We saw the anguish of his soul when he begged us, but we would not listen. That is why this distress has come upon us.'
Da sa de til hverandre: Sandelig, vi er skyldige angående vår bror; vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi lyttet ikke. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Men de sagde, den Ene til den Anden: Vi forskyldte sandeligen dette paa vor Broder, at vi saae hans Sjæls Angest, idet han bad os, og vi vilde ikke høre; derfor kommer denne Angest over os.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
Da sa de til hverandre: Vi er virkelig skyldige når det gjelder vår bror, fordi vi så sorgen i hans sjel da han ba oss, men vi hørte ikke. Derfor har denne trengsel kommet over oss.
And they said one to another, We are truly guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he begged us, and we would not listen; therefore this distress has come upon us.
De sa til hverandre: "Vi er sannelig skyldige overfor vår bror, fordi vi så hans nød, da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss."
Da sier de til hverandre: «Sannelig, vi er skyldige for vår bror, fordi vi så hans nød da han ba oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor er denne nøden kommet over oss.»
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige med tanke på vår bror, for vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Sannelig, vi har gjort urett mot vår bror; for vi så hans nød, men vi hørte ikke på hans bønner; derfor har denne trengsel kommet over oss.
Than they sayde one to a nother: we haue verely synned agaynst oure brother in that we sawe the anguysh of his soull when he besought us and wold not heare him: therfore is this troubyll come apon us.
And they sayde one to another: This haue we deserued against oure brother, in that we sawe the anguysh of his soule, whan he besought vs, and we wolde not heare him: therfore cometh now this trouble vpon vs.
And they said one to another, We haue verily sinned against our brother, in that we sawe the anguish of his soule, when he besought vs, and we would not heare him: therefore is this trouble come vpon vs.
And one sayde to another: we haue veryly sinned agaynst our brother, in that we sawe the anguishe of his soule, when he besought vs, and we woulde not heare him: and therfore is this trouble come vpon vs.
¶ And they said one to another, We [are] verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
They said one to another, "We are most assuredly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come on us."
And they say one unto another, `Verily we `are' guilty concerning our brother, because we saw the distress of his soul, in his making supplication unto us, and we did not hearken: therefore hath this distress come upon us.'
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said to one another, Truly, we did wrong to our brother, for we saw his grief of mind, and we did not give ear to his prayers; that is why this trouble has come on us.
They said one to another, "We are certainly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come upon us."
They said to one another,“Surely we’re being punished because of our brother, because we saw how distressed he was when he cried to us for mercy, but we refused to listen. That is why this distress has come on us!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Reuben svarte dem: Sa jeg ikke til dere, synd ikke mot gutten; men dere ville ikke høre? Se, derfor kreves hans blod.
23Men de visste ikke at Josef skjønte dem, for han talte til dem gjennom en tolk.
24Han vendte seg bort fra dem og gråt. Deretter vendte han tilbake til dem, snakket med dem og tok Simeon fra dem og bandt ham for deres øyne.
19Hvis dere er oppriktige menn, la en av deres brødre bli værende bundet i huset hvor dere er innelåst; dere andre, gå, ta med korn for hungeren i deres hus.
20Men bring deres yngste bror til meg, så skal deres ord bli bekreftet, og dere skal ikke dø. Og de gjorde så.
6Og Israel sa: Hvorfor gjorde dere så vondt mot meg ved å fortelle mannen at dere har en bror?
7De svarte: Mannen spurte oss nøye om vår familie, og om vår far fortsatt lever, og om vi har en annen bror. Og vi svarte ham i tråd med disse ordene. Hvordan kunne vi vite at han ville si: Bring deres bror ned?
26Juda sa til sine brødre: Hva gagner det oss å drepe vår bror og skjule hans blod?
27Kom, la oss selge ham til ismaelittene, og ikke legge hånd på ham; for han er vår bror og vårt kjød. Og hans brødre var enige.
17Slik skal dere si til Josef: 'Vi ber deg, tilgi nå dine brødres overtredelse og deres synd, for de gjorde deg ondt.' Nå ber vi deg, tilgi overtredelsen til din fars Guds tjenere." Josef gråt da de talte til ham.
18Hans brødre kom også og kastet seg ned foran ham og sa: "Se, vi er dine tjenere."
28Han sa til sine brødre: Mine penger er gitt tilbake; se, de er i sekken min! Da smeltet hjertene deres, og de var redde mens de sa til hverandre: Hva har Gud gjort mot oss?
29Da de kom til Jakob, deres far, i Kanaans land, fortalte de ham alt som hadde skjedd med dem, de sa:
15Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: "Hva om Josef bærer nag mot oss og betaler oss tilbake for alt det onde vi gjorde mot ham?"
12Og han sa til dem: Nei, dere er kommet for å se hvor landet er sårbart.
13De sa: Dine tjenere er tolv brødre, sønner av én mann i Kanaans land; og se, den yngste er i dag hos vår far, og én er ikke mer.
14Josef sa til dem: Det er som jeg har sagt til dere, dere er spioner.
31Vi sa til ham: Vi er oppriktige menn, vi er ikke spioner.
32Vi er tolv brødre, sønner av vår far; én er ikke mer, og den yngste er i dag hos vår far i Kanaans land.
33Mannen, landets herre, sa til oss: På denne måten skal jeg få vite om dere er oppriktige menn; la en av deres brødre bli hos meg, ta mat for hungeren i husene deres og dra.
34Bring deres yngste bror til meg, så skal jeg vite at dere ikke er spioner, men at dere er oppriktige menn; så skal jeg gi dere deres bror tilbake, og dere kan handle i landet.
35Og det skjedde mens de tømte sekkene sine, se, hver manns pengesekk var i sekken hans. Da de og deres far så pengesekkene, ble de redde.
36Jakob, deres far, sa til dem: Dere har gjort meg barnløs. Josef er ikke mer, Simeon er ikke mer, og nå vil dere ta Benjamin bort. Alt dette kommer over meg.
4Da sa Josef til sine brødre: Kom nærmere til meg, jeg ber dere! Og de kom nær. Og han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt.
26Og vi sa: Vi kan ikke gå ned; hvis vår yngste bror er med oss, da vil vi gå ned: for vi kan ikke se den manns ansikt, dersom vår yngste bror ikke er med oss.
3Og Juda sa til ham: Mannen advarte oss strengt og sa: Dere får ikke se mitt ansikt uten at deres bror er med dere.
7Og de sa til ham: Hvorfor sier min herre slike ord? Gud forby at dine tjenere skulle gjøre noe slikt.
8Se, pengene som vi fant i sekkene våre, tok vi tilbake til deg fra Kanaans land: hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?
20Kom nå, la oss drepe ham, og kaste ham i en av brønnene; og vi vil si: Et ondt dyr har fortært ham. Da skal vi se hva som blir av hans drømmer.
22Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for dersom han forlater sin far, vil hans far dø.
23Og du sa til dine tjenere: Hvis ikke deres yngste bror kommer ned med dere, skal dere ikke mer se mitt ansikt.
32For din tjener ble garantist for gutten hos min far, og sa: Dersom jeg ikke bringer ham til deg, skal jeg bære skylden til min far for alltid.
16Og Juda sa: Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale? Eller hvordan skal vi gjøre oss skyldfrie? Gud har funnet ut din tjeneres urett: se, vi er min herres tjenere, både vi og han som begeret ble funnet hos.
22Og vi har med oss andre penger til å kjøpe mat; vi vet ikke hvem som la våre penger i våre sekker.