Dommerne 14:17
Hun gråt for ham gjennom de sju dagene festen varte. På den sjuende dagen fortalte han henne det, fordi hun plaget ham. Da fortalte hun gåten til sitt folks barn.
Hun gråt for ham gjennom de sju dagene festen varte. På den sjuende dagen fortalte han henne det, fordi hun plaget ham. Da fortalte hun gåten til sitt folks barn.
Hun gråt for ham de sju dagene som festen varte. På den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun presset ham hardt. Og hun fortalte løsningen på gåten til sitt folks menn.
Hun gråt over ham de sju dagene gjestebudet varte. Og på den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun plaget ham. Da fortalte hun gåten til sitt folks sønner.
Hun gråt over ham de sju dagene som festen varte. Den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun hadde presset ham. Da fortalte hun gåten til sitt folk.
Hun gråt på ham de syv dagene festen varte. På den syvende dagen fortalte han henne, for hun plaget ham så mye. Så fortalte hun gåten til folket sitt.
Og hun gråt foran ham i de syv dagene mens festen varte; og det skjedde på den syvende dagen, at han fortalte henne, fordi hun presset ham sterkt; og hun fortalte gåten til folket sitt.
Hun gråt over ham hele den sjuende dagen av gjestebudet. Til slutt, på den sjuende dagen, fortalte han henne løsningen, fordi hun presset ham hardt. Så fortalte hun den videre til sine folk.
Hun gråt for ham de syv dagene mens gjestebudet varte, og på den syvende dagen fortalte han henne det, siden hun presset ham hardt. Så fortalte hun gåten til sitt folk.
Hun gråt for ham i de syv dagene festen varte, og på den syvende dagen fortalte han henne svaret, fordi hun plaget ham. Og hun ga gåtens løsning til sitt folk.
Hun gråt for ham i hele de syv dagene som festen varte, og på den syvende dagen, fordi hun lå tett inntil ham, fortalte han henne gåten. Deretter overleverte hun den til sitt folk.
Hun gråt for ham i de syv dagene festen varte, og på den syvende dagen fortalte han henne svaret, fordi hun plaget ham. Og hun ga gåtens løsning til sitt folk.
Hun gråt for ham i de syv dagene de hadde gjestebudet, og på den syvende dagen fortalte han henne det, fordi hun plagde ham. Så fortalte hun gåten til sitt folk.
She cried before him the entire seven days of the feast, and on the seventh day, he told her because she pressed him so much. Then she revealed the answer to the riddle to her people.
Hun gråt over ham de sju dagene festdagene varte. På den sjuende dagen fortalte han henne løsningen, for hun la sånn press på ham. Så fortalte hun gåtens løsning til sitt folk.
Og hun græd over ham paa den syvende Dag, som de havde Gjæstebud; og det skede paa den syvende Dag, da forklarede han den for hende, thi hun trængte ham; og hun forklarede den mørke Tale for sit Folks Børn.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she lay sore upon him: and she told the riddle to the children of her people.
Hun gråt foran ham i de syv dagene gjestebudet varte. Til slutt, på den syvende dagen, fortalte han henne det, for hun trykte hardt på ham. Hun fortalte gåten til sitt folks menn.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted. And it came to pass on the seventh day that he told her, because she pressed him greatly. And she told the riddle to the children of her people.
Hun gråt foran ham de sju dagene festen varte, og på den sjuende dagen forklarte han den for henne, fordi hun presset ham hardt. Og hun fortalte gåten til folkene sine.
Hun gråt gjennom de syv festdagene, og på den sjuende dagen forklarte han den til henne fordi hun klaget så mye. Og hun fortalte gåten til folket sitt.
Hun gråt foran ham de sju dagene gjestebudet varte. På den sjuende dagen fortalte han henne det, for hun plaget ham. Og hun fortalte gåten til sitt folks sønner.
Hele de syv dagene gjestebudet varte fortsatte hun å gråte over ham, og på den syvende dagen ga han henne svaret, for hun ga ham ingen ro; og hun sendte beskjed til folkene sine.
And she wept{H1058} before him the seven{H7651} days,{H3117} while their feast{H4960} lasted:{H1961} and it came to pass on the seventh{H7637} day,{H3117} that he told{H5046} her, because she pressed him sore;{H6693} and she told{H5046} the riddle{H2420} to the children{H1121} of her people.{H5971}
And she wept{H1058}{(H8799)} before him the seven{H7651} days{H3117}, while their feast{H4960} lasted{H1961}{(H8804)}: and it came to pass on the seventh{H7637} day{H3117}, that he told{H5046}{(H8686)} her, because she lay sore{H6693}{(H8689)} upon him: and she told{H5046}{(H8686)} the riddle{H2420} to the children{H1121} of her people{H5971}.
And she wepte before him those seuen dayes, whyle they had ye feast. But on the seueth daye he tolde it her, for she was so importune vpon him. And she expounded the darke sentence vnto the children of her people.
Then Samsons wife wept before him seuen dayes, while their feast lasted: and when the seuenth day came he tolde her, because she was importunate vpon him: so she told the riddle to the children of her people.
And Samsons wyfe wept before him seuen dayes, whyle the feast lasted: And the seuenth day he told her, because she lay so sore vpo him. And she tolde the riddle to the children of her folke.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she lay sore upon him: and she told the riddle to the children of her people.
She wept before him the seven days, while their feast lasted: and it happened on the seventh day, that he told her, because she pressed him sore; and she told the riddle to the children of her people.
And she weepeth for it the seven days `in' which their banquet hath been, and it cometh to pass on the seventh day that he declareth `it' to her, for she hath distressed him; and she declareth the riddle to the sons of her people.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she pressed him sore; and she told the riddle to the children of her people.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she pressed him sore; and she told the riddle to the children of her people.
And all the seven days of the feast she went on weeping over him; and on the seventh day he gave her the answer, because she gave him no peace; and she sent word of it to the children of her people.
She wept before him the seven days, while their feast lasted: and it happened on the seventh day, that he told her, because she pressed him severely; and she told the riddle to the children of her people.
She cried on his shoulder until the party was almost over. Finally, on the seventh day, he told her because she had nagged him so much. Then she told the young men the solution to the riddle.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7 Så gikk han ned og snakket med kvinnen, og hun behaget Samson.
8 Etter en tid vendte han tilbake for å ta henne til kone. Han vendte seg bort for å se på løvens skrott, og se, det var en bisverm og honning i løveskrotten.
9 Han tok honning i hendene, spiste mens han gikk, og kom til sin far og mor, ga dem, og de spiste. Men han fortalte dem ikke at han hadde tatt honningen fra løveskrotten.
10 Hans far dro ned til kvinnen, og Samson holdt et gjestebud der, for slik pleide de unge mennene å gjøre.
11 Da de så ham, brakte de tretti følgesvenner for å være med ham.
12 Samson sa til dem: "Jeg vil gi dere en gåte. Om dere kan løse den før de sju dagene av festen er omme og finne den ut, vil jeg gi dere tretti laken og tretti skift med klær.
13 Men hvis dere ikke kan løse den, skal dere gi meg tretti laken og tretti skift med klær." De sa til ham: "Legg fram gåten din, så vi kan høre den."
14 Han sa til dem: "Fra eterens munn kom det mat, og fra den sterke kom det sødme." I tre dager kunne de ikke løse gåten.
15 På den sjuende dagen sa de til Samsons kone: "Lokk mannen din til å fortelle oss gåten, ellers brenner vi deg og din fars hus med ild. Har dere invitert oss hit for å ta det vi har?"
16 Samsons kone gråt for ham og sa: "Du bare hater meg og elsker meg ikke. Du har gitt en gåte til mitt folks barn, men ikke fortalt meg den." Han sa til henne: "Se, jeg har ikke fortalt det til min far eller min mor, og skulle jeg fortelle deg det?"
18 Så på den sjuende dagen, før solen gikk ned, sa mennene i byen: "Hva er søtere enn honning? Og hva er sterkere enn en løve?" Han svarte dem: "Hadde dere ikke pløyd med min kvige, hadde dere ikke funnet min gåte."
19 Herrens Ånd kom over ham, og han dro ned til Asjkalon og slo tretti menn, tok deres klær og ga dem til dem som løste gåten. Hans vrede flammet opp, og han dro opp til sin fars hus.
20 Men Samsons kone ble gitt til hans følgesvenn, som hadde vært hans venn.
12 Så tok Dalila nye tau og bandt ham med dem, og hun sa til ham: «Følg med, Samson, filisterne er over deg!» Og noen lå i bakhold i kammeret, men han brøt dem av armene som en tråd.
13 Dalila sa til Samson: «Hittil har du narret meg og fortalt meg løgner. Fortell meg hvordan du kan bindes.» Og han sa til henne: «Hvis du vever de sju lokkene på hodet mitt med veven, vil jeg bli svak.»
14 Hun tok veven og festet den med piggen, sa til ham: «Følg med, Samson, filisterne er over deg!» Han våknet opp av søvnen og trakk opp piggen av veven.
15 Hun sa til ham: «Hvordan kan du si at du elsker meg når ikke ditt hjerte er med meg? Tre ganger har du narret meg og ikke fortalt meg hvor din store styrke ligger.»
16 Da hun dag etter dag plaget ham med ordene sine og presset ham, ble hans sjel utålmodig til døden.
17 Han fortalte henne da alt som lå på hjertet hans, og sa til henne: «Ingen barberhøvel har kommet på hodet mitt, for jeg har vært en nasireer for Gud fra min mors liv. Om jeg blir barbert, vil styrken min forlate meg, og jeg vil bli svak og være som alle andre mennesker.»
18 Da Dalila så at han hadde fortalt henne alt som lå på hjertet hans, sendte hun bud og kalte filisternes herrer, og sa: «Kom opp denne gangen, for han har fortalt meg alt som ligger på hans hjerte.» Så kom filisternes herrer opp til henne, og de hadde pengene med seg.
19 Hun lot ham sove på fanget sitt, kalte på en mann som barberte av ham de sju lokkene på hodet, og hun begynte å plage ham. Da forlot styrken ham.
20 Hun sa: «Følg med, Samson, filisterne er over deg!» Han våknet av søvnen og sa: «Jeg går ut som før og rister meg løs.» Men han visste ikke at Herren hadde forlatt ham.
4 Etter dette hendte det at han elsket en kvinne i Sorek-dalen, som hette Dalila.
5 Da kom filisternes herrer opp til henne og sa: «Lokke ham og finn ut hvor hans store styrke ligger, og hvordan vi kan overvinne ham, så vi kan binde ham for å plage ham. Da skal vi gi deg hver ellevte hundre sølvstykker.»
6 Så sa Dalila til Samson: «Jeg ber deg, fortell meg hvor din store styrke ligger, og hvordan du kan bindes for å bli plaget.»
7 Samson sa til henne: «Hvis de binder meg med sju friske streng som ikke har vært tørket, vil jeg bli svak og være som et vanlig menneske.»
8 Så brakte filisternes herrer henne sju friske streng som ikke hadde vært tørket, og hun bandt ham med dem.
9 Og det var menn som lå i bakhold, de ventet i kammeret hos henne. Så sa hun til ham: «Følg med, Samson, filisterne er over deg!» Men han brøt strengene som en garntråd brister når den kommer i kontakt med ild. Så styrken hans ble ikke kjent.
10 Dalila sa til Samson: «Se, du har narret meg og sagt løgner til meg. Nå, jeg ber deg, fortell meg hvordan du kan bindes.»
1 Det skjedde seg etter en tid, i hvetehøstens dager, at Samson besøkte sin kone med en kje; og han sa: Jeg vil gå inn til min kone i kammeret. Men hennes far tillot ham ikke å gå inn.
2 Hennes far sa: Jeg trodde virkelig at du hadde hatet henne, derfor ga jeg henne til din venn. Er ikke hennes yngre søster vakrere enn henne? Ta henne, vær så snill, i stedet for henne.
1 Samson dro ned til Timna og så en kvinne der, blant filisternes døtre.
2 Da han kom tilbake, fortalte han det til sin far og mor: "Jeg har sett en kvinne i Timna, blant filisternes døtre, hent henne til meg som kone."
3 Hans far og mor sa til ham: "Finnes det ingen kvinne blant dine slektninger, eller blant vårt folk, at du går for å ta en kone fra de uomskårne filisterne?" Men Samson svarte: "Hent henne til meg, for hun behager meg."
27 Huset var fullt av menn og kvinner, alle filisternes herrer var der, og på taket var det omkring tre tusen menn og kvinner som så på mens Samson underholdt.
36 Hun sa til ham: «Min far, hvis du har åpnet din munn for Herren, gjør med meg som det er gått ut av din munn, for Herren har hevnet deg på dine fiender, ammonittene.»
37 Hun sa til sin far: «La dette gjøres for meg: Gi meg to måneder til, så jeg kan gå opp og ned i fjellene og gråte over at jeg aldri fikk ekte en mann, jeg og mine venninner.»
38 Han sa: «Gå!» Og han lot henne gå for to måneder; hun og hennes venninner gikk og sørget over at hun aldri fikk ekte en mann, i fjellene.
6 Da sa filisterne: Hvem har gjort dette? Og de svarte: Samson, svigersønnen til Timnitten, fordi han tok hans kone og ga henne til hans kamerat. Filisterne gikk opp og brente henne og hennes far med ild.
7 Samson sa til dem: Selv om dere har gjort dette, vil jeg likevel hevne meg på dere, og etter det vil jeg slutte.
7 Slik fortsatte det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne, så hun gråt og ikke ville spise.
4 Hans svigerfar, pikenes far, holdt ham igjen, så han ble der i tre dager. De spiste og drakk, og de overnattet der.
14 Hun lå ved føttene hans til morgen, og reiste seg før noen kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskegulvet.»
13 Hun skal ta av seg klærne hun hadde som fange, og bli værende i ditt hus og sørge over sin far og mor en hel måned; deretter kan du gå inn til henne og være hennes mann, og hun skal være din kone.
25 Og det skjedde da deres hjerter ble glade, at de sa: «Kall på Samson, så han kan underholde oss.» Så kalte de Samson ut av fangehuset, og han underholdt dem. De stilte ham mellom søylene.
23 Men hans kone sa til ham: Hadde Herren ønsket å drepe oss, ville han ikke ha mottatt et brennoffer og et matoffer fra våre hender, og han ville heller ikke ha vist oss alle disse tingene, eller nå kunngjort slike ting for oss.
24 Kvinnen fødte en sønn og kalte ham Samson; og gutten vokste, og Herren velsignet ham.
6 Så satte de seg ned, og de spiste og drakk sammen. Da sa pikenes far til mannen: «Vær så snill og bli her natten over slik at ditt hjerte kan glede seg.»
10 Hanna var i bitter sjeleangst; hun ba til Herren og gråt sårt.
40 at Israels døtre gikk hvert år for å sørge over datteren til Jefta, gileaditten, fire dager i året.