Nehemja 6:9
For de prøvde alle å skremme oss og si: Deres hender vil bli svekket fra arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk mine hender.
For de prøvde alle å skremme oss og si: Deres hender vil bli svekket fra arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk mine hender.
For de prøvde alle å skremme oss og sa: Hendene deres blir for svake til arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk hendene mine!
For de ville alle skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake i arbeidet, og det blir ikke gjort ferdig.» Men styrk nå hendene mine!
For alle sammen ville de skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake og arbeidet blir ikke fullført.» Men styrk nå mine hender!
De prøvde alle å skremme oss og sa: 'Deres hender vil svikte i arbeidet, og det vil ikke bli utført.' Men nå, gi meg styrke!
For de skremte oss alle og sa: Deres hender vil bli svekket, så det ikke blir gjort. Nå, derfor, Gud, styrk mine hender.
For de prøvde alle å skremme oss og sa: Deres hender vil falle fra arbeidet, og det vil ikke bli gjort. Men nå, styrk mine hender!
For de forsøkte alle å skremme oss og tenkte: «De vil miste motet i arbeidet, og det vil ikke bli fullført.» Men nå, styrk mine hender!
For de gjorde alle oss redde ved å si: Deres hender skal bli svekket fra arbeidet, slik at det ikke blir fullført. Så nå, Gud, styrk mine hender.
For they were all trying to intimidate us, saying, "Their hands will get too weak for the work, and it will not be completed." But now, strengthen my hands!
For de fikk oss alle til å frykte ved å si: «Arbeidet vil bremse, deres hender vil bli svake, og da blir det ikke fullført.» Derfor, o Gud, styrk mine hender.
For de gjorde alle oss redde ved å si: Deres hender skal bli svekket fra arbeidet, slik at det ikke blir fullført. Så nå, Gud, styrk mine hender.
For de prøvde alle å gjøre oss redde og sa: 'Deres hender vil bli så svake at arbeidet ikke vil bli ferdig.' Men styrk nå mine hender.
For alle skremte oss, og sa: «Deres hender vil bli slappe fra arbeidet, og det vil ikke bli utført.» Men nå, styrk mine hender!
Thi de vilde allesammen gjøre os frygtagtige og sagde: De skulle drage deres Hænder af fra Gjerningen, og den skal ikke udrettes; men nu, bekræft mine Hænder!
For they all made us afraid, saying, Their hands shall be weaked from the work, that it be not do. Now therefore, O God, strengthen my hands.
For alle sammen forsøkte å gjøre oss redde ved å si: Deres hender vil bli svake fra arbeidet, slik at det ikke blir fullført. Nå derfor, Gud, styrk mine hender.
For they all made us afraid, saying, Their hands will be weakened from the work, so that it will not be done. Now therefore, O God, strengthen my hands.
For de prøvde alle å skremme oss og sa: Deres hender vil bli for svake for arbeidet, slik at det ikke blir gjort. Men nå, [Gud], styrk du mine hender.
For de ønsket alle å skremme oss, og sa: 'Deres hender er for svake til arbeidet, og det vil ikke bli gjort.' Men nå, styrk mine hender.
For de ville alle skremme oss og sa: Deres hender skal bli svekket fra arbeidet, slik at det ikke blir gjort. Men nå, Gud, styrk mine hender.
For de håpet å skremme oss og si: Deres hender vil bli svake, og de vil oppgi arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk mine hender.
For they all would have made us afraid,{H3372} saying,{H559} Their hands{H3027} shall be weakened{H7503} from the work,{H4399} that it be not done.{H6213} But now, [O God], strengthen{H2388} thou my hands.{H3027}
For they all made us afraid{H3372}{(H8764)}, saying{H559}{(H8800)}, Their hands{H3027} shall be weakened{H7503}{(H8799)} from the work{H4399}, that it be not done{H6213}{(H8735)}. Now therefore, O God, strengthen{H2388}{(H8761)} my hands{H3027}.
For they were all mynded to make us afrayed, and thoughte: They shal withdrawe their handes from the worke, yt they shal not laboure. Howbeit I stregthed my hande the more.
For all they afrayed vs, saying, Their handes shalbe weakened from the worke, and it shall not be done: nowe therefore incourage thou me.
For they were all minded to make vs afrayde, saying, They shall withdrawe their handes from their worke, that it shall not be finished: Nowe therefore strengthen thou my hande.
For they all made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. Now therefore, [O God], strengthen my hands.
For they all would have made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it not be done. But now, [God], strengthen you my hands.
for all of them are making us afraid, saying, `Their hands are too feeble for the work, and it is not done;' and now, strengthen Thou my hands.
For they all would have made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. But now, `O God', strengthen thou my hands.
For they all would have made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. But now, [O God], strengthen thou my hands.
For they were hoping to put fear in us, saying, Their hands will become feeble and give up the work so that it may not get done. But now, O God, make my hands strong.
For they all would have made us afraid, saying, "Their hands will be weakened from the work, that it not be done. But now, [God], strengthen my hands."
All of them were wanting to scare us, supposing,“Their hands will grow slack from the work, and it won’t get done.” So now, strengthen my hands!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17 Da sa jeg til dem: Dere ser den nød vi er i, hvordan Jerusalem ligger øde og portene er brent med ild. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger er til spott.
18 Jeg fortalte dem også om min Guds gode hånd over meg, og hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss stå opp og bygge. Så styrket de sine hender til det gode arbeidet.
19 Men da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, og Geshem, araberen, hørte det, hånlo de av oss og foraktet oss og sa: Hva er dette dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?
20 Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud, han vil la oss lykkes. Derfor, vi hans tjenere skal stå opp og bygge, men dere har ingen del, ingen rett eller minne i Jerusalem.
16 Da alle våre fiender hørte dette, og alle folkene omkring oss så det, mistet de sitt mot, for de forsto at dette arbeidet var gjort ved vår Guds hjelp.
10 Senere kom jeg til huset til Semaia, sønnen av Delaja, sønnen av Mehetabel, som var innesperret, og han sa: La oss møtes i Guds hus, inne i templet, og lukke dørene til templet, for de vil komme for å drepe deg; ja, om natten vil de komme for å drepe deg.
4 Da svekket folket i landet innbyggerne i Juda og skapte vanskeligheter for dem mens de bygde.
9 Så sier Herren, hærskarenes Gud: La deres hender være sterke, dere som hører disse ordene i disse dager fra profetenes munn, de som var da grunnvollen til Herrens, hærskarenes Guds hus ble lagt, for at tempelet skulle bygges.
6 Alle rundt dem styrket deres hender med sølvkar, med gull, med varer, med dyr og med kostbare ting, i tillegg til alt som ble gitt frivillig.
7 Men vær sterke og la ikke hendene svikte, for deres arbeid skal belønnes.»
13 Han var altså hyret inn for å skremme meg, slik at jeg skulle gjøre som han sa og dermed synde, så de kunne ha en sak for et ondt rykte og vanære meg.
14 Gud, husk Tobia og Sanballat for disse handlingene, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som forsøkte å skremme meg.
8 Jeg sendte beskjed til ham og sa: Det er ikke sant noe av det du sier, du finner på dette av ditt eget hjerte.
8 Alle av dem konspirerte sammen om å komme for å kjempe mot Jerusalem og hindre det.
9 Men vi ba til vår Gud, og vi satte vakt mot dem dag og natt på grunn av dem.
10 Juda sa: Bærernes styrke er svekket, og det er mye rusk; slik at vi ikke makter å bygge muren.
11 Våre fiender sa: De skal ikke vite det eller se det før vi kommer midt iblant dem, dreper dem og får arbeidet til å stanse.
12 Det skjedde da jødene som bodde nær dem kom og sa til oss ti ganger: Fra hvert sted hvor dere vender tilbake til oss vil de være der.
3 Styrk de svake hender og gjør de vaklende knær sterke.
14 Jeg så og sto opp og sa til adelsmennene, lederne og resten av folket: Frykt ikke for dem! Husk Herren, den store og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres koner og deres hjem.
15 Da våre fiender hørte at det var blitt kjent for oss, og Gud hadde ødelagt deres plan, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
16 Fra den tid solte den ene halvparten av mine tjenere i arbeidet, mens den andre halvparten holdt spydene, skjoldene, buene og brynjene; og lederne sto bak hele Judas folk.
17 De som bygde på muren, og de som bar byrder, hver med en av hendene arbeidet i arbeidet, og med den andre hånden holdt våpenet.
13 Så arbeidet håndverkerne, og verket ble fullført av dem, og de fikk Guds hus til å stå i sin skikk, og styrket det.
22 For jeg skammet meg å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
4 Men vær nå sterke, Serubabel, sier Herren, og vær sterke, Josva, sønn av Josedek, ypperstepresten, og dere folk i landet, sier Herren, og arbeid, for jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud.
6 Så bygde vi muren, og hele muren ble koblet sammen til halvparten av høyden; for folket hadde et hjerte til å arbeide.
8 La det være kjent for kongen at vi dro til provinsen Judea, til Guds store hus, som bygges med store steiner, og tømmer legges i veggene. Dette arbeid går raskt fremover og lykkes i deres hender.
9 Vi spurte de eldste og sa til dem: Hvem har gitt dere befaling om å bygge dette huset og fullføre disse veggene?
7 La arbeidet på dette Guds hus fortsette. La jødenes guvernør og jødenes eldste bygge opp dette Guds hus på stedet der det står.
9 For vi var slaver, men vår Gud har ikke forlatt oss i vårt fangenskap, men har vist oss miskunn for kongene av Persia, for å gi oss en oppvåkning, for å reise opp Guds hus og reparere ødeleggelsene derav, og for å gi oss en mur i Juda og Jerusalem.
23 Nå, da kopien av kong Artaxerxes' brev ble lest for Rehum, og Sjimsjai, skriveren, og deres ledsagere, dro de straks til Jerusalem til jødene og fikk dem til å opphøre med tvang og makt.
3 Se, du har undervist mange, og styrket de svake hender.
4 Da sa vi til dem: Hva er navnene på de mennene som bygger denne bygningen?
9 Serubabels hender har lagt grunnlaget for dette huset, hans hender skal også fullføre det, og du skal vite at Herren over hærskarene har sendt meg til dere.
24 Vi har hørt ryktet om dem, våre hender mister kraft, angst har grepet oss, smerte som en fødende kvinne.
28 Din Gud har befalt din styrke: styrk, Gud, det som du har utført for oss.
6 De hjalp hver sin neste, og hver sa til sin bror: Vær modig.
28 Og han har vist nåde mot meg foran kongen, hans rådgivere og alle kongens mektige fyrster. Og jeg ble styrket av Herrens, min Guds, hånd over meg, og jeg samlet Israels ledende menn til å dra opp med meg.
17 La Herren vår Guds skjønnhet hvile over oss; styrk våre henders verk, ja, styrk våre henders verk.
27 Hvis jeg ikke fryktet fiendens vrede, at deres motstandere skulle fordreie det, og si: Vår hånd har seiret, og Herren har ikke gjort alt dette.
10 Frykt ikke, for jeg er med deg; vær ikke urolig, for jeg er din Gud: jeg vil styrke deg, ja, jeg vil hjelpe deg, ja, jeg vil holde deg oppe med min rettferdighets høyre hånd.
6 Til håndverkere, byggmestere og steinmurer, og til kjøp av tømmer og hugget stein for å reparere huset.
2 sendte Sanballat og Geshem bud til meg og sa: Kom, la oss møtes i en av landsbyene på sletten Ono. Men de planla å skade meg.
16 Herre vår Gud, all denne rikdommen som vi har forberedt for å bygge deg et hus til ditt hellige navn, kommer fra din hånd, og alt tilhører deg.
9 Og jeg sa videre: "Det dere gjør, er ikke godt. Skulle dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå vanæren fra våre hedenske fiender?"