Markus 4:6
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
and{G1161} when{G393} the sun{G2246} was risen,{G393} it was scorched;{G2739} and{G2532} because{G1223} it had{G2192} no{G3361} root,{G4491} it withered away.{G3583}
But{G1161} when{G393} the sun{G2246} was up{G393}{(G5660)}, it was scorched{G2739}{(G5681)}; and{G2532} because{G1223} it had{G2192}{(G5721)} no{G3361} root{G4491}, it withered away{G3583}{(G5681)}.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4 Og da han sådde, falt noen av frøene langs veien, og fuglene kom og spiste dem opp.
5 Noen falt på steinete steder, der det ikke var mye jord; og straks skjøt de opp, fordi de ikke hadde dyp jord.
6 Men da solen steg opp, ble de brent; og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
7 Og noen falt blant tornene; og tornene vokste opp og kvelde dem.
8 Men andre falt i god jord og ga frukt; noen hundrefold, noen sekstifold, noen trettifold.
7 Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, og det bar ingen frukt.
8 Og noe falt på god jord, og det bar frukt som spiret og vokste; og det ga avling, noen tretti, noen seksti, noen hundre.
5 En såmann gikk ut for å så sin såkorn; og mens han sådde, falt noe ved veikanten; og det ble trampet ned, og fuglene på himmelen tok det.
6 Og noe falt på stein; og så snart det sprang opp, visnet det bort, fordi det manglet fuktighet.
7 Og noe falt blant torner; og tornene vokste opp med det og kvelte det.
3 Hør! Se, en såmann gikk ut for å så.
4 Og det skjedde mens han sådde, at noe falt langs veikanten, og fuglene kom og spiste det opp.
5 Og noe falt på berggrunn, hvor det ikke var mye jord; og straks spiret det opp, fordi det ikke hadde dybde av jord.
14 Såmannen sår ordet.
15 Og disse er de som er ved veikanten, der ordet blir sådd; men når de har hørt, kommer Satan med det samme og tar bort ordet som er sådd i deres hjerter.
16 Og disse er de som er sown på berggrunn; de som, når de har hørt ordet, straks tar det imot med glede.
17 Og de har ikke rot i seg selv, men er kortvarige; deretter, når trengsel eller forfølgelse kommer for ordets skyld, blir de straks støtt.
18 Og disse er de som er sown blant torner; de som hører ordet,
19 Og verdens bekymringer, rikdommens svik, og lystene til andre ting som trer inn, kveler ordet, og det blir ufruktbart.
20 Og disse er de som er sown på god jord; de som hører ordet, tar imot det, og bærer frukt, noen trettifold, noen seksti, og noen hundre.
19 Når noen hører ordet om himmelriket, men ikke forstår det, da kommer den onde og tar bort det som er sådd i hans hjerte. Dette er den som ble sådd langs veien.
20 Men han som ble sådd på steinete steder, er han som hører ordet og straks tar imot det med glede.
21 Men han har ikke rot i seg selv, men han holder ut en liten stund; for når trengsel eller forfølgelse kommer på grunn av ordet, blir han straks støtt.
22 Og han som ble sådd blant tornene, er den som hører ordet; men verdens bekymringer og rikdommens svik kveler ordet, og han blir ufruktbar.
23 Men han som ble sådd i god jord, er den som hører ordet, og forstår det; han bærer frukt og gir, noen hundrefold, noen seksti, noen tretti.
11 Nå er lignelsen denne: Såkornet er Guds ord.
12 De ved veikanten er de som hører; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerter, for at de ikke skal tro og bli frelst.
13 De på steinen er de som, når de hører, tar imot ordet med glede; og disse har ingen rot, de tror for en tid, men i fristelsens tid faller de bort.
14 Og det som falt blant tornene er de som hører, men som, mens de går ut, kveles av bekymringer og rikdom og livets njutninger, og bærer ingen frukt til modenhet.
15 Men det som falt på god jord, det er de som i et ærlig og godt hjerte, etter å ha hørt ordet, holder det, og bærer frukt med tålmod.
20 Og om morgenen, da de gikk forbi, så de fikentreet som hadde visnet bort fra roten.
31 Det er som et sennepsfrø, som, når det sås i jorden, er mindre enn noen av frøene som er i jorden.
32 Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle grønnsakene, og skyter ut store grener, slik at fuglene i luften kan bygge rede i skyggen av det.
11 For solen stiger opp med brennende varme, og tørker gresset, og blomstene faller, og skjønnheten i det forsvinner; slik skal også den rike mannen visne bort i sine veier.
26 Men da gresset vokste og ga frukt, da viste også ugresset seg.
8 Men det som bærer torner og Tistler, er bortkastet og nærmer seg forbannelse; dens endelige skjebne er å bli brent.
26 Og han sa, Slik er Guds rike, som om en mann skulle så frøet i jorden.
27 Og han skal sove og stå opp natt og dag, og frøet skal spire og vokse; han vet ikke hvordan.
28 For jorden gir av seg selv frukt; først et strå, så et aks, deretter full korn i aks.
29 Men når frukten er klar, sender han straks sigden, fordi høsten er kommet.
19 Og da han så et fikentre langs veien, kom han til det og fant intet annet enn blader, og sa til det: Aldri mer skal det vokse frukt på deg for alltid. Og straks visnet fikentreet.
13 Men han svarte og sa: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten.