Jobs bok 21:5
Se på meg og forundres, og legg hånden på munnen.
Se på meg og forundres, og legg hånden på munnen.
Se på meg og bli slått av undring; legg hånden over munnen.
Vend dere mot meg og bli forferdet; legg hånden over munnen.
Vend dere til meg og bli forferdet; legg hånden over munnen.
Se på meg og bli nervøs; legg hånden over munnen din.
Se på meg og bli forbløffet, og legg hånden over munnen.
Se på meg, bli forundret, og hold hånden over munnen.
Se på meg og bli forskrekket, og legg hånden over munnen.
Vend ansiktet mot meg og bli forskrekket, og legg hånden over munnen.
Se på meg og bli forundret, legg hånden over munnen.
Merk mine ord, bli forundret, og legg hånden over munnen.
Se på meg og bli forundret, legg hånden over munnen.
Se på meg og vær forferdet, og legg hånden på munnen.
Look at me and be appalled, and lay your hand over your mouth.
Se på meg og bli forferdet, og legg hånden på munnen.
Vender eders Ansigter til mig og bliver forskrækkede, og lægger Haanden paa Munden.
Mark me, and be astonished, and lay your hand upon your mouth.
Se på meg, og bli forundret, og legg hånden over munnen.
Look at me and be astonished, and place your hand over your mouth.
Mark me, and be astonished, and lay your hand upon your mouth.
Se på meg, og bli forundret. Legg hånden over munnen.
Se på meg og bli forbløffet, og legg hånden på munnen.
Se på meg og bli forundret, legg hånden på munnen.
Mark{H6437} me, and be astonished,{H8074} And lay{H7760} your hand{H3027} upon your mouth.{H6310}
Mark{H6437}{(H8798)} me, and be astonished{H8074}{(H8713)}, and lay{H7760}{(H8798)} your hand{H3027} upon your mouth{H6310}.
Marck me well, be aba?shed, and laye youre hade vpon youre mouth.
Marke mee, and be abashed, and lay your hand vpon your mouth.
Marke me well and be abashed, and lay your hande vpon your mouth.
Mark me, and be astonished, and lay [your] hand upon [your] mouth.
Look at me, and be astonished. Lay your hand on your mouth.
Turn unto me, and be astonished, And put hand to mouth.
Mark me, and be astonished, And lay your hand upon your mouth.
Take note of me and be full of wonder, put your hand on your mouth.
Look at me, and be astonished. Lay your hand on your mouth.
Look at me and be appalled; put your hands over your mouths.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
31 Vær oppmerksom, å Job, lytt til meg: Hold fred, og jeg vil tale.
6 Når jeg tenker på det, blir jeg urolig, og skrekk griper meg.
32 Hvis du har handlet tåpelig ved å opphøye deg selv, Eller har tenkt ondt, Legg hånden på munnen.
4 Se, jeg er av liten betydning; hva skal jeg svare deg? Jeg legger hånden på munnen min.
16 Folkene skal se og skamme seg over all sin makt; de skal legge hånden på munnen; deres ører skal være døve.
2 Hør nøye på min tale, og la dette være deres trøst.
3 La meg tale, og etter at jeg har talt, kan dere håne videre.
4 Er min klage rettet mot et menneske? Hvorfor skulle jeg ikke bli utålmodig?
19 Hvem er det som vil stride mot meg? For da ville jeg tie og forlate ånden.
20 Bare ikke gjør to ting mot meg, da vil jeg ikke skjule meg for ditt ansikt:
21 Trekk din hånd langt fra meg, og la ikke din frykt gjøre meg redd.
13 Vær stille, la meg være alene, så jeg kan tale; la det komme over meg hva som vil.
14 Hvorfor skulle jeg ta min egen kropp mellom tennene, og sette mitt liv i min hånd?
9 Fyrstene avstod fra å snakke og la hånden på munnen;
12 Hvorfor lar du hjertet ditt føre deg bort? Og hvorfor blinker øynene dine,
13 at du vender deg mot Gud i din ånd og lar ordene strømme ut av munnen din?
27 og mitt hjerte har blitt hemmelig lokket, og min munn har kysset min hånd:
5 Men å, om Gud ville tale og åpne sine lepper mot deg,
10 Fjern ditt slag fra meg; jeg er knust av støtet fra din hånd.
5 Om dere bare ville tie stille! Det ville være deres visdom.
6 Hør nå på min begrunnelse, og lytt til mine ords påstander.
20 Skal det fortelles ham at jeg vil tale? Eller skal en mann ønske at han ble oppslukt?
1 Ja, ved dette skjelver mitt hjerte og slår over sin plass.
2 Hør, å hør lyden av hans stemme, og lyden som går ut av hans munn.
5 Om dere vil forherlige dere mot meg og argumentere mot min vanære;
24 Lær meg, og jeg vil tie; få meg til å forstå hvor jeg har feilet.
21 Dette har du gjort, og jeg tier; du tenkte at jeg var lik deg. Men jeg vil irettesette deg og stille det for dine øyne.
21 Ha medlidenhet med meg, ha medlidenhet med meg, dere mine venner; For Guds hånd har rørt ved meg.
2 Jeg ble stum av stillhet, jeg holdt meg rolig, til og med fra det gode, og min sorg ble rørt opp.
21 Hør nå dette, dere tåpelige folk, uten forstand, som har øyne, men ikke ser, som har ører, men ikke hører.
5 Frykt og skjelving har kommet over meg, og redsel har overveldet meg.
5 Du omslutter meg bakfra og forfra, og du legger din hånd på meg.
8 Sannelig, du har talt slik jeg har hørt, og jeg har hørt stemmen av dine ord, som sier:
15 Da han talte til meg etter disse ordene, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs.
3 Skal din skryt få folk til å tie? Og når du spotter, skal ingen gjøre deg skamfull?
4 Hør, jeg ber deg, så skal jeg tale; jeg vil spørre deg, og du skal svare meg.
17 Jeg vil vise deg, hør på meg; det jeg har sett, vil jeg erklære:
21 Til meg lyttet folk, og ventet, og de holdt seg stille for mine råd.
5 Om du kan, svar meg; sett orden på dine ord for meg, stå frem.
7 Så hør nå, mine sønner, og gå ikke bort fra ordene i min munn.
14 Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og det er ingen tilrettevisninger i min munn.
3 Sett vakt, Herre, foran min munn; vokt døren til mine lepper.
33 Hvis ikke, lytt til meg: Hold fred, og jeg vil lære deg visdom.
15 De er forskrekket, de svarer ikke mer; de har ikke et ord å si.
3 Gi nå en pantesikkerhet, gå i borgen for meg hos deg selv; hvem er det som vil slå hånd med meg?
2 Nå har jeg åpnet min munn; min tunge har talt i min munn.
22 Du ser det, Herre; vær ikke stille, hold deg ikke borte fra meg.
5 Jeg ville vite de ordene han ville svare meg med, og forstå hva han ville si til meg.
6 La ikke din munn føre til at ditt legeme synder; og si ikke foran engelen at det var en feil: hvorfor skulle Gud bli sint på din stemme og ødelegge dine henders verk?
22 Ta loven fra hans munn, jeg ber deg, og legg hans ord i ditt hjerte.