Ruts bok 3:14
Og hun hvilte ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før det var lyst nok til at man kunne se hverandre. Og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Og hun hvilte ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før det var lyst nok til at man kunne se hverandre. Og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen; og hun sto opp før man kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Så sto hun opp før noen kunne kjenne igjen sin neste, og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgen, men reiste seg før det ble lyst nok til å kjenne hverandre igjen. For han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgen, og reiste seg før noen kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskegulvet.»
Og hun la seg ned ved føttene hans til morgen; og hun sto opp før noen kunne kjenne den ene fra den andre. Og han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen, men sto opp før noen kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært her på treskeplassen."
Så hun ble liggende ved føttene hans til morgenen, men sto opp før folk kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "Ingen må vite at en kvinne har vært på treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen, og da hun sto opp, hadde ingen anledning til å kjenne igjen hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne har kommet inn på treskeplassen.»
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært på treskeplassen."
So she lay at his feet until morning but got up before anyone could recognize another. For he said, 'Let it not be known that a woman came to the threshing floor.'
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før noen kunne kjenne igjen hverandre. Han sa: 'Det må ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.'
Og hun laae ved hans Fødder indtil Morgenen, og stod op, førend En kunde kjende den Anden; og han sagde: Lad ikke vides, at en Qvinde er kommen i Loen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgen og sto opp før noen kunne gjenkjenne den andre. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before anyone could recognize another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Hun sto opp før man kunne kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun lå ved føttene hans til morgenen og sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre, og han sa: 'La det ikke bli kjent at kvinnen har vært på treskeplassen.'
Hun lå ved føttene hans til morgen. Hun sto opp før det var lyst nok til å kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
And she lay{H7901} at his feet{H4772} until the morning.{H1242} And she rose up{H6965} before{H2958} one{H376} could discern{H5234} another.{H7453} For he said,{H559} Let it not be known{H3045} that the woman{H802} came{H935} to the threshing-floor.{H1637}
And she lay{H7901}{(H8799)} at his feet{H4772} until the morning{H1242}: and she rose up{H6965}{(H8799)} before{H2958} one{H376} could know{H5234}{(H8686)} another{H7453}. And he said{H559}{(H8799)}, Let it not be known{H3045}{(H8735)} that a woman{H802} came{H935}{(H8804)} into the floor{H1637}.
And she rose vp or euer one coulde knowe another. And he thoughte thus: That no ma knowe now yt there hath come a woman in to the barne,
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose before one could know another: for he sayd, Let no man knowe, that a woman came into the floore.
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose vp before one coulde knowe another. And he sayde: Let no man knowe that there came any woman into the floore.
¶ And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing floor.
And she lieth down at his feet till the morning, and riseth before one doth discern another; and he saith, `Let it not be known that the woman hath come into the floor.'
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, "Let it not be known that the woman came to the threshing floor."
So she slept beside him until morning. She woke up while it was still dark. Boaz thought,“No one must know that a woman visited the threshing floor.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12 Det er sant at jeg er en nær slektning, men det er en som er nærmere enn meg.
13 Bli her i natt, og i morgen, hvis han vil gjøre det som er riktig for en slektning å gjøre, la ham gjøre det. Men hvis ikke, så sverger jeg ved den levende Gud at jeg selv vil gjøre det.
1 Og Naomi, hennes svigermor, sa til henne: Min datter, burde jeg ikke finne et hvilested for deg hvor du kan ha det godt?
2 Og nå, er det ikke Boas, vår slektning, som du var sammen med de unge kvinnene hans? Se, i natt skiller han kornet fra avfallet på treskeplassen.
3 Så ta et bad, smør kroppen din med velduftende olje, ta på deg ditt beste klesplagg og gå ned til treskeplassen; men la ham ikke se deg før han har avsluttet måltidet sitt.
4 Men se, når han går for å hvile, så legg merke til hvor han legger seg, gå inn der, løft av kappen hans ved føttene og legg deg ved siden av ham. Han vil fortelle deg hva du skal gjøre.
5 Og hun sa: Jeg vil gjøre alt du sier.
6 Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt slik hennes svigermor hadde sagt til henne.
7 Da Boas hadde spist og drukket og var glad til sinns, gikk han for å hvile ved enden av kornhaugene; da kom hun stille, løftet av kappen ved føttene hans, og la seg der.
8 Midt på natten våknet mannen i frykt og reiste seg, og så en kvinne ligge ved føttene hans.
9 Og han sa: Hvem er du? Og hun svarte: Jeg er din tjenerinne Rut. Ta din tjenerinne til hustru, for du er en nær slektning.
10 Og han sa: Måtte Herren velsigne deg, min datter; enda bedre enn ved det første er denne siste kjærlighetshandlingen du har gjort, ved ikke å gå etter unge menn, enten de er rike eller fattige.
15 Og han sa: Ta din kappe og hold den utstrakt. Og hun gjorde det, og han la seks mål korn i den og ga det til henne å bære med seg, og hun dro tilbake til byen.
16 Da hun kom tilbake, sa svigermoren til henne: Hvordan gikk det, min datter? Og hun fortalte henne om alt mannen hadde gjort for henne.
17 Og hun sa: Han ga meg disse seks mål korn og sa: Gå ikke tomhendt tilbake til din svigermor.
18 Deretter sa hun: Ikke gjør noe nå, min datter, før du ser hva som vil skje; for mannen vil ikke hvile før han har brakt saken til ende.
26 Ved gry av dag kom kvinnen tilbake og falt ned ved inngangsdøren til mannens hus der herren hennes var, og hun lå der til det ble lyst.
27 Om morgenen sto herren hennes opp, åpnet døren til huset for å fortsette reisen, og han så medhustruen ligge på bakken ved inngangsdøren med hendene på terskelen.
28 Han sa til henne: Reis deg, så vi kan dra; men det kom ikke noe svar; så han løftet henne opp på eselet og dro hjem.
13 Hun sa: Må jeg finne nåde for dine øyne, herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestepiker.
14 Ved måltidet sa Boas til henne: Kom hit og få litt av brødet, og dypp ditt stykke i vinen. Så satte hun seg hos skjærerne, og han rakte henne stekt korn. Hun spiste seg mett og hadde noe til overs.
15 Da hun reiste seg for å plukke aks igjen, ga Boas sine unge menn ordre: La henne plukke blant de kuttede aksene, og si ingenting til henne.
16 La også noen aks bli dratt ut av buntene hennes og ligge igjen, så hun kan plukke dem opp, og klandre henne ikke.
17 Så hun plukket aks på åkeren inntil kvelden, og da hun tresket kornet, fikk hun en efa med bygg.
18 Hun bar det med seg til byen, og viste sin svigermor det hun hadde samlet. Hun ga også sin svigermor av det hun hadde til overs.
19 Hennes svigermor spurte henne: Hvor plukket du aks i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være den som har lagt merke til deg. Ruth fortalte svigermoren hvor hun hadde arbeidet, og sa: Navnet på mannen jeg arbeidet hos i dag, er Boas.
5 Da sa Boas til sin tjener, som hadde oppsyn med skjærerne: Hvem tilhører denne unge kvinnen?
6 Tjeneren som hadde oppsyn over skjærerne svarte: Det er den moabittiske kvinnen som kom tilbake med Naomi fra Moab.
7 Hun sa til meg: La meg få plukke aks etter skjærerne. Så kom hun og har holdt på fra tidlig morgen til nå, uten å hvile.
8 Da sa Boas til Ruth: Hør på meg, min datter. Gå ikke til en annen mark for å plukke aks, men bli her hos mine tjenestepiker.
8 Før mennene la seg til hvile, gikk hun opp til dem på taket,
23 Så Ruth holdt seg nær Boas' tjenestepiker og plukket aks til både tidlig og sent kornskuring var avsluttet, og hun fortsatte å bo sammen med sin svigermor.
4 Og svigerfaren, jentas far, holdt ham hos seg i tre dager; de spiste og drakk og hvilte der.
5 Den fjerde dagen sto de opp tidlig om morgenen for å dra av sted, men jentas far sa til svigersønnen: Ta litt mat for å styrke deg, og dra deretter på veien din.
6 Så satte de seg til bords og spiste og drakk sammen; og jentas far sa til mannen: Hvis du vil, bli her i natt og la ditt hjerte glede seg.
7 Mannen sto opp for å gå, men hans svigerfar lot ham ikke gå, så han ble der for natten.
8 Tidlig om morgenen, den femte dagen, sto han opp for å dra, men jentas far sa: Styrk deg først; så de spiste sammen, og mannen og kvinnen hans og tjeneren dro ikke før langt ut på dagen.
9 Da de skulle dra, sa svigerfaren, jentas far, til ham: Nå kommer kvelden, så bli her i natt; dagen er snart over; hvil her, og la ditt hjerte glede seg, og i morgen tidlig kan du dra hjemover.
16 Han gikk bort til henne ved veien og sa: «La meg få ligge med deg!» For han visste ikke at hun var hans svigerdatter. Hun sa: «Hva vil du gi meg for det?»
16 Hun var en svært vakker jente, en jomfru som ingen mann hadde rørt. Og hun gikk ned til kilden for å hente vann i krukken sin.
10 Da bøyde hun seg ned med ansiktet mot jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, siden jeg er en fremmed?
19 Hun reiste seg og dro bort, tok av seg sløret og tok på seg enkeplaggene igjen.
16 Og hun sa til dem: Gå til fjellene, ellers vil de mennene som jakter på dere, ta dere igjen; hold dere i sikkerhet der i tre dager, til de som leter etter dere har kommet tilbake, så kan dere dra videre.
21 Ruth moabittinnen sa: Ja, han sa til meg: Hold deg tett inntil mine unge menn inntil de har skåret alt kornet.
9 Må Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem farvel, og de gråt høyt.
5 Og når det var tid for å stenge dørene i mørket, gikk de ut; jeg vet ikke hvor mennene dro, men hvis du skynder deg etter dem, vil du nå dem igjen.
20 Hun sto opp midt på natten og tok min sønn fra min side mens din tjener sov; hun la ham i sine armer og la sitt døde barn i mine armer.
11 Alt folket på den offentlige plassen og de ansvarlige mennene sa: Vi er vitner. Måtte Herren gjøre denne kvinnen, som nå kommer inn i ditt hus, lik Rakel og Lea, som begge bygget opp Israels hus. Måtte du ha rikdom i Efrata, og være stor i Betlehem.
19 Og en kvinne la et teppe over hullet, og strødde knust korn over det, så ingen visste noe.
35 Samme natten ga de faren vin å drikke. Den yngste gikk og lå hos ham. Han merket ikke når hun la seg, eller når hun sto opp.