Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede og rik på godhet, og at du angrer det onde.
Han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor ville jeg flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: 'Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg var hjemme? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarshis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og viser barmhjertighet mot det onde.'
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg fortsatt var i mitt land? Derfor flyktet jeg i forveien til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig Gud, full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du angrer på det onde.
Og han ba til Herren og sa: «Jeg ber deg, o Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarshish; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og omvender deg fra det onde.»
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og full av kjærlighet, og du angrer på det onde.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og som angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Han bad til HERREN og sa: «Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor flyktet jeg til Tarshish, for jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede, full av godhet og angrer på det onde.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Jona ba til Herren og sa: 'Å Herre, var ikke dette det jeg sa mens jeg ennå var hjemme? Derfor flyktet jeg til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og du angrer på det onde.'
And he prayed to the LORD, saying, 'O LORD, isn’t this what I said while I was still in my own land? That is why I tried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger, abounding in steadfast love, and relenting from sending calamity.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg enda var i mitt land? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer det onde.»
Og han bad til Herren og sagde: Ak Herre! var dette ikke mit Ord, der jeg var endnu i mit Land? derfor forekom jeg (det) og flyede til Tharsis; thi jeg vidste, at du er en naadig og barmhjertig Gud, langmodig og af stor Miskundhed, og angrer det Onde.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Og han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, å Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg ennå var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrer det onde.
And he prayed to the LORD, and said, I pray you, O LORD, was not this my saying, when I was still in my country? Therefore I fled before to Tarshish; for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and relent from doing harm.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var ikke dette mitt ord da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrende over ondskap.
Og han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du ombestemmer deg om det onde.»
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg fortsatt var i mitt eget land? Dette er grunnen til at jeg flyktet til Tarsis: for jeg visste at du er en kjærlig Gud, full av medfølelse, sen til å bli sint og stor i barmhjertighet, og klar til å vende deg bort fra din hensikt om ondskap.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed vn to the LORde ad sayd: O lord was not this my sayenge when I was yet in my contre? And therfore I hasted rather to fle to Tharsis: for I knew well ynough that thou wast a mercifull god ful of copassion long yer thou be angre and of greate mercie and repentest when thou art come to take punishment.
And he prayed vnto the LORDE, and sayde: O LORDE, was not this my sayenge (I praye the) when I was yet in my countre? therfore I haisted rather to fle vnto Tharsis, for I knowe well ynough that thou art a mercifull God, full of compassion, loge sufferinge, and of greate kyndnesse, and repentest when thou shuldest take punyshment.
And he prayed vnto the Lord, and saide, I pray thee, O Lord, was not this my saying, when I was yet in my countrey? therefore I preuented it to flee vnto Tarshish: for I knewe that thou art a gratious God, & merciful, slow to anger, & of great kindnes, and repentest thee of the euill.
And he prayed vnto the Lorde, and saide: I pray thee O Lorde, was not this my saying when I was yet in my countrey? therfore I hasted to flee into Tharsis: For I knewe that thou art a gratious God, and mercifull, long suffering, and of great kindnesse, and repentest thee of euill.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, [was] not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou [art] a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
and he prayeth unto Jehovah, and he saith, `I pray Thee, O Jehovah, is not this my word while I was in mine own land -- therefore I was beforehand to flee to Tarshish -- that I have known that Thou `art' a God, gracious and merciful, slow to anger, and abundant in kindness, and repenting of evil?
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he made prayer to the Lord and said, O Lord, is this not what I said when I was still in my country? This is why I took care to go in flight to Tarshish: for I was certain that you were a loving God, full of pity, slow to be angry and great in mercy, and ready to be turned from your purpose of evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you relent of doing harm.
He prayed to the LORD and said,“Oh, LORD, this is just what I thought would happen when I was in my own country. This is what I tried to prevent by attempting to escape to Tarshish!– because I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger and abounding in mercy, and one who relents concerning threatened judgment.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.
3Så ta nå, Herre, jeg ber deg, mitt liv fra meg; for det er bedre for meg å dø enn å leve."
4Herren sa: "Er det riktig av deg å være sint?"
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der laget han seg en hytte og satt under den i skyggen for å se hva som ville skje med byen.
6Herren Gud gjorde klar en vinranke, og lot den vokse opp over Jona for å gi skygge over hodet hans, for å befri ham fra hans ubehag. Og Jona gledet seg stort over vinranken.
14Så ropte de til Herren og sa: "Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne manns liv, og legg ikke uskyldig blod på oss; for du, Herre, har gjort som det behaget deg."
15Så tok de Jona og kastet ham i havet; og havet sluttet å rase.
1Da ba Jona til Herren, sin Gud, fra fiskens mage.
2Han sa: "I min nød ropte jeg til Herren, og han svarte meg. Fra dødens rike ropte jeg. Du hørte min stemme.
8Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo på Jonas hode, så han besvimte og ønsket å dø for seg selv, og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
9Gud sa til Jona: "Er det riktig av deg å være sint på vinranken?" Han svarte: "Ja, det er riktig av meg å være sint, til og med til døden."
10Herren sa: "Du har vært opptatt av vinranken, som du ikke har arbeidet for, ei heller fått til å vokse; den kom opp på en natt og gikk til grunne på en natt.
1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og sa:
2"Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn mot den, for deres ondskap har kommet opp foran meg."
3Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis bort fra Herrens nærvær. Han dro ned til Joppe, fant et skip som skulle til Tarsis, betalte for reisen, og gikk ombord for å reise med dem til Tarsis bort fra Herrens nærvær.
4Men Herren sendte en sterk vind på havet, og det ble en stor storm på havet, slik at skipet var nær ved å brytes i stykker.
5Sjømennene ble redde, og de ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet overbord for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste del, lagt seg ned og sov tungt.
6Skipets kaptein kom til ham og sa: "Hvordan kan du sove? Stå opp, kall på din gud! Kanskje guden vil huske på oss, så vi ikke går under."
12"Likevel, nå,» sier Herren, "vend om til meg av hele deres hjerte, med faste, med gråt og klage."
13Riv hjertet, ikke klærne, og vend tilbake til Herren, deres Gud; for han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og han angrer på ulykken.
8Da spurte de ham: "Fortell oss, vær så snill, på hvem sitt ansvar denne ulykken er kommet over oss. Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hvilket land og hvilket folk tilhører du?"
9Men jeg vil ofre til deg med takkens røst. Jeg vil oppfylle det jeg har lovet. Frelsen tilhører Herren."
10Herren talte til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land.
9Hvem vet om Gud vil vende om og angre, og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke omkommer?"
10Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde vei. Gud angret det onde han hadde truet med å gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.
1Herrens ord kom til Jona for andre gang og sa:
2"Stå opp, gå til Nineve, den store byen, og forkynn for den budskapet jeg gir deg."
17Herren hadde sendt en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i fiskens mage tre dager og tre netter.
11Så sa de til ham: "Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss?" For havet ble stadig mer stormfullt.
12Han sa til dem: "Ta meg opp og kast meg i havet, så skal havet bli rolig for dere; for jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har kommet over dere."
8Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn.
14Herren ombestemte seg angående det onde som han hadde sagt han ville gjøre mot sitt folk.
8Herren er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn.
15Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på nåde og sannhet.
4Jona begynte å gå inn i byen en dagsreise, og ropte: "Om førti dager skal Nineve bli styrtet!"
4Jeg ba til Herren min Gud og gjorde bekjennelse og sa: Å, Herre, den store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser trofasthet mot dem som elsker ham og holder hans bud.
3Herren angret på dette. "Det skal ikke skje," sier Herren.
3Kanskje vil de høre på, og vende seg hver mann fra sin onde vei, så jeg kan angre på det onde jeg har tenkt å gjøre mot dem på grunn av de onde handlingene deres.
6Herren angret at han hadde skapt menneskene på jorden, og det skar ham i hjertet.
18Hvem er en Gud som deg, som tilgir misgjerning, og overser overtredelse hos resten av sin arv? Han beholder ikke sin vrede for alltid, fordi han gleder seg i nåde.
4Eller forakter du rikdommen av hans godhet, overbærenhet og tålmodighet, uten å vite at Guds godhet leder deg til omvendelse?
8hvis det folket jeg har talt om vender seg bort fra sin ondskap, vil jeg angre det onde jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.
22Omvend deg derfor fra din ondskap, og be til Gud, kanskje vil denne tanke i ditt hjerte bli tilgitt deg.
19Tilgi dette folkets synd, vær så snill, i samsvar med din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt helt til nå.
5Jeg sa: Jeg ber deg, Herre, himmelens Gud, den store og forferdelige Gud, som holder pakt og viser miskunn mot dem som elsker ham og holder hans bud:
1Herre, irettesett meg ikke i din vrede, straff meg heller ikke i din harme.
13Så vend om fra deres veier og gjerninger, og adlyd stemmen til Herren deres Gud; så vil Herren angre det onde han har uttalt mot dere.
5Nådig er Herren, og rettferdig; ja, vår Gud er barmhjertig.
12Gå og forkynn disse ordene mot nord og si: Vend tilbake, du frafalne Israel, sier Herren; jeg vil ikke se på deg i vrede, for jeg er nådig, sier Herren; jeg vil ikke være sint for alltid.
9Han sa: Hva har jeg syndet, siden du vil overgi din tjener i Akabs hånd, for at han skal drepe meg?